Tekst: Margareth Hagen
Foto: Wikimedia Commons
Etter andre verdenskrig møtte de overlevende etter Holocaust et samfunn med et sterkt behov for å legge krigen bak seg. Folk manglet dessuten kunnskap om grusomhetene som hadde utspilt seg i konsentrasjonsleirene. Slik var det også i etterkrigsårenes Italia.
Primo Levi (1919–1987) ble forfatter i Auschwitz. I leiren skrev han de første sidene av romanen som skulle bli en ikonisk vitneskildring av Holocaust, Hvis dette er et menneske. I 1947 var det bare et lite forlag som var villig til å utgi boken, den fikk et begrenset opplag og få lesere. Det skulle gå over ti år, og en ny utgave i 1958, før italienerne var klare for å oppdage boken som ga Levi nasjonal status og anerkjennelse.
Hvis dette er et menneske skildrer livsbetingelsene i Auschwitz, objektivt og analytisk: slik var ankomsten, slik fungerte seleksjonene til gasskamrene, slik spiste de, slik kunne de hjelpe hverandre, og slik døde de. I kapittel etter kapittel beskrives den systematiske og nærmest industrielle metodikken i hvordan fangene ble ribbet for sin identitet, og gradvis avmenneskeliggjort.
Oppfølgeren, romanen Våpenstillstand (1963), omhandler Levis åtte måneder lange hjemreise etter at russerne hadde frigjort leiren i slutten av januar 1945. Levi reiste på kryss og tvers i Øst-Europa, i transittleirer, oppsamlingsleirer, gjennom Hviterussland, Ukraina, Romania, Ungarn, Østerrike, og et ødelagt Tyskland, før han ankom hjembyen Torino. Det er fortellingen om en reise tilbake til menneskeheten, grotesk, tragisk, full av gjørme, absurditet og livskraft – nesten en slags ur-skapelsesberetning, hvor livet stiger og kryper ut av den europeiske gjørmen. Samtidig er den lange hjemreisen en pause og en sjelelig våpenhvile for den overlevende, mellom avgrunnen i Auschwitz og den alminnelige hverdagen som fri mann, som ventet Levi i Torino.
Levis tredje og siste bok om Auschwitz kom i 1986. Essaysamlingen De druknede og de bergede er en dyptpløyende etisk analyse av Auschwitz. Her forsøker Levi å forstå hva slags menneskelige mekanismer som var virksomme og som gjorde at utryddelsesleiren kunne fungere så effektivt. Hvordan ble fangene brukt? Hvem overlevde, og hvem ble i stand til å bære vitnesbyrd? Hvordan fungerer minnet? Hvordan kan vi forstå de overlevendes skamfølelse?
Særlig kjent er Levis utlegning av den grå sonen i leirene, hvor undertrykkeren og den undertrykte, slakteren og offeret på ulike vis ble tvunget til å samarbeide. Fremfor alt, uttalte Levi i et intervju fra 1979, må man forkaste den banale oppfatningen om at det på den ene siden skulle finnes en ren undertrykker, som aldri nøler og som handler uten å tvile, mens det på den andre siden skulle finnes et offer som bør helgenerklæres fordi det er et offer: «Dette er ikke riktig. Den menneskelige maskinen, det menneskelige dyret, er mye mer komplisert. Det finnes mellomstadier. De som blir omtalt som onde, var ikke ren inkarnert ondskap: De var mennesker som oss, som hadde havnet i ondskapens rolle av en eller annen grunn.»
De druknede og de bergede er utvilsomt et av Holocaust-litteraturens mest innflytelsesrike etiske referanseverk. Boken ble det siste han utga før han tok sitt eget liv, 67 år gammel i 1987. Han hadde da levd som et aktivt tidsvitne og forfatter storparten av sitt liv. Men tidsvitne-tekstene er bare en del av hans brede forfatterskap.
Levi vokste opp under fascismen i en sekulær jødisk familie i Torino. Han var en nyutdannet kjemiker da han ble arrestert, og etter hvert deportert til Auschwitz. Etter krigen, i tre tiår, arbeidet han som kjemiker. Naturvitenskapen og særlig kjemiens rasjonelle, analytiske vesen preger tekstene hans. Det gjelder fremfor alt klassikeren Det periodiske system (1975) hvor grunnstoffenes egenskaper er utgangspunktet for selvbiografiske fortellinger og etiske refleksjoner.
Primo Levi omtalte seg ofte som en kentaur, et fabeldyr delt i to: italiener og jøde, tidsvitne og forfatter, kjemiker og dikter. Denne dobbelheten gjør tekstene hans til noe helt særegent. Han skrev science fiction, noveller, poesi og essaystikk, hvor den humanistiske kulturen møter den naturvitenskaplige tankegangen, og viste at gapet mellom de to kulturene ikke var nødvendig. Levi var tidlig ute med krysninger mellom det etiske, det fabulerende, den naturvitenskapelige og den litterære kulturen.
Men erfaringene fra andre verdenskrig og Auschwitz er et etisk og eksistensielt bakteppe i alle hans tekster, som graver betingelsesløst i hva et menneske er. Spørsmålet fra debutromanen Hvis dette er et menneske, er en åpen frase, det er rettet både mot fangene og deres voktere, og det blir hengende i luften, ventende på en fortsettelse. Det var ikke bare fangene som ble avmenneskeliggjort, også deres voktere. Hvis dette er et menneske, hva så? Hva består så det menneskelige av?
Den europeiske litteraturen om Holocaust er omfattende, og rotet i ulike nasjonale kontekster. Men noen tidsvitner og tekster står tydeligere frem. Primo Levi har hatt en enorm betydning for forståelsen av Holocaust. Hans klare og analytiske stil satte en egen standard. Det samme gjelder hans enorme og bredt tilgjengelige formidlingsarbeid. Ved å reise de grunnleggende spørsmål om menneskets vesen blir bøkene hans allmenne, og løftes over piggtrådgjerdene i Auschwitz. For, som Levi skriver i etterordet i Hvis dette er et menneske: «Dersom det er umulig å forstå noe, er det likevel nødvendig å erkjenne det, for det som har vært, kan komme tilbake, og menneskenes sinn kan igjen bli forført og formørket, også våre sinn.»
Mer enn noe annet består arven etter Levi i den etiske forpliktelsen i ikke bare å minnes det uhyrlige, men å tørre og orke å gå inn i det ubegripelige for å forstå, med intellektet, og med empatien i behold.
