Plokhy er 65 år og har et lunt vesen – rolig, åpenhjertig, spøkefull og langt fra hovmodig. Han er akkurat slik man kunne forestille seg og ønske at en historieprofessor skal være. Hans siste bok er imidlertid langt mer enn tradisjonell historieskriving. Han innleder Angrepet med å minnes det øyeblikket da han sjekket e-post på mobilen tidlig om morgenen den 24. februar 2022. Han var i Wien. En kollega fra Harvard, som han hadde diskutert risikoen for fullskalainvasjon med, lurte på om det gikk bra med ham. «Jeg hadde det langt fra bra», skriver han. I tillegg til alt annet befant søsteren hans med familie seg i Zaporizjzja, sørøst i landet, den byen han selv vokste opp i. Da han ringte henne, kunne hun allerede høre skuddene fra russisk artilleri. Han beskriver hvordan han kledde omhyg­gelig på seg denne første morg­enen, tok på seg skjorte og dressjakke, klar til et besøk ved noen arkiver – «for å vise at jeg var behersket og beredt til å utføre mine plikter, hva de nå enn måtte være». Boken slutter med et hjerteskjærende etterord, som hedrer Plokhys fetter, som ble drept i nærheten av Bakhmut i oktober.

Historie skrives vanligvis fra et rolig og fjernt sted, der historikeren befinner seg når kaotiske hendelser er vel over og har løst seg opp i et eller annet påviselig mønster eller format. Og beskrivelsene blir vanligvis ikke avbrutt av sorg over et familiemedlem som har mistet livet på grunn av hendelser som fremdeles pågår. Først syntes han ikke det var noen god idé å skrive en bok om invasjonen under invasjonen. Han mente det ville være «å gå imot historieprofe­sjonens grunnprinsipper». «Historikernes vis­dom kommer fra det faktum at vi allerede vet hvordan ting endte», sier han. 

Men snart begynte han å tenke annerledes. Historie er tross alt et av våpnene i denne konflikten. Vladimir Putin bruker sin (forskrudde og feilaktige) forståelse av fortiden til å berettige aggresjonen mot Ukraina. I 2021 skrev han til og med et sprikende, upresist essay med tittelen Om russere og ukraineres historiske enhet, der han legger frem disse syns­punk­tene. Plokhy begynte å kjenne på et behov for å bekjempe den russiske presidentens slette beskrivelse av historien med sin egen gode, solide historieskriving. 

«Jeg befant meg i samme situasjon som så mange ukrainere», sier han. «Etter at det første sjokket har gått over, spør du deg selv: Ja vel, hvordan kan jeg bidra? Og denne følelsen av å delta hjelper deg å overleve følelses­messig. Så begynner du å tenke på hva slags hjelp du kan tilby. Du tenker på [rockemusikeren] ­Slava Vakartsjuk, som reiser rundt og synger for soldatene. Du tenker på den fyren som stiller på rekrutterings­kontoret til hæren, plukker opp et gevær og blir med på opplæring. Du tenker på han som kjøper brukte biler i EU og kjører dem til fronten. Alle disse mennes­kene er en del av krigs­innsatsen. Og jeg kjente at jeg også kunne være en del av den ved å bruke de ferdig­hetene jeg har som historiker.» Jeg spør hvordan i alle dager han kunne klare å være den frakoblede akademikeren midt oppe i den intense følelses­messige turbulensen som den russiske invasjonen av landet hans må ha skapt. Det klarte han fordi han måtte, sier han. «For å være en god historiker må jeg ha kontroll over følelsene mine, ellers kan jeg ikke leve opp til den standarden feltet krever, og jeg ville ikke ha klart å kjempe imot så effektivt som jeg kunne», sier han.

Da Ukraina overlevde det første angrepet, visste Plokhy nøyaktig hvilken tilnærming han skulle bruke i den nye boken: «Som historiker kan jeg svarene. Det vil si, jeg kan ikke fortelle hva som vil skje i morgen eller dagen etter i morgen – og prøver heller ikke på det i boken. Men jeg ser på denne krigen innenfor en ramme – som én av mange kriger ført av smuldrende imperier – og ut fra perspektivet om at stormaktene har tapt hver eneste krig de har utkjempet siden 1945, fra Korea til Vietnam til Afghanistan.» 

Har Russland da egentlig allerede tapt? Er fullskalainvasjonen av Ukraina en krampetrek­ning i et allerede døende imperium? «Ja, nettopp», sier han. «Vi vet bare ikke hvor lenge det vil vare, og hvor mye det kommer til å koste. Dødskramper kan pågå over temmelig lang tid.» Oppløsningen av det russiske imperiet begynte allerede i 1914, med utbruddet av første verdenskrig, sier han og understreker at for eksempel «det osmanske riket har vært i en oppløsningsprosess siden 1600-tallet». Krigene på Balkan i 1990-årene og fremveksten av den islamske staten er en del av denne saktegående utviklingen. «Derfor vil jeg ikke trekke den slutningen at invasjonen av Ukraina er absolutt siste fase for det russiske imperiet. Men jeg nærer ingen tvil om at denne fasen er viktig.» 

Jeg lurer på om han ser for seg en oppløsning av Den russiske føderas­jonen, slik den er sammen­satt i dag – særlig i en kontekst der Russland ser ut til å rekruttere en uforholdsmessig stor del av forsvaret sitt fra den muslimske befolkningen og de perifere autonome republikkene. «Oppsmuldringen har allerede begynt», svarer han. «Russland har ikke lenger kontroll over sitt konstitusjonelle territorium.» Med det mener han at noen områder av Ukraina som formelt ble tatt opp som en del av Den russiske føderasjonen i fjor høst i kjølvannet av full­skala­invasjonen, som Kherson, allerede er frigjort og gitt tilbake til Ukraina. Men ja, sier han, republikkene i utkanten av føderas­jonen – som Tuva, Burjatia og Sakha, for ikke å nevne Tsjetsjenia, er sårbare. «Jo lenger krigen pågår, desto sterkere blir fortellingen om at Russland bruker dem som kanonføde.» 

Det er urettferdig å be en historiker se inn i fremtiden. Likevel gjør jeg det, for som Plokhy selv sier med en oms­kriving av Churchill: «Historikere er trolig de dårligste til å kommentere hendelser i samtiden, bortsett fra alle andre.» Hva med ukrainernes mot­offensiv? spør jeg – som var forventet når som helst da vi snakket sammen i de siste dagene av april. 

Den vil han ikke prøve å forutse utfal­let av – men uansett hva som skjer, vil det bli skjellsettende, sier han. I den ytre enden av spekteret for hva det ukrainske forsvaret kan oppnå, er gjenerobring av Krym, noe han ­virker mye mer optimistisk til enn mange andre observatører (russerne har bygd opp et mektig forsvar på halvøya og vil garantert kjempe hardere for dette territoriet enn for noen annen del av det ulovlig annekterte Ukraina). Hvis de oppnår det, sier han, «kan det sende en politisk sjokkbølge inn i Moskva. Det ville få store følger for ukrainsk kampmoral, for russisk kampmoral og for kampmoralen til Ukrainas støttespillere i vest». Hvis motoffensiven på den andre siden mislykkes fullstendig, «vil et mer sannsynlig scenario være en slags våpenhvile, der Ukraina mister enda mer territorium. Det vil ikke bety slutten på krigen, men utfallet vil bli et helt annet.» 

Uansett hva som skjer, er det «mye som er avhengig av motoffensiven». Han sier at dette året begynte med «innsikten om at mye mer vil bli avgjort på slagmarken enn ved forhandlingsbordet. Slagmarken kan gi svar på to spørsmål: Utfallet av den russiske vinteroffensiven og utfallet av den ukrainske motoffensiven nå i vår. Vi har svaret på det første spørsmålet. Den russiske offensiven førte ikke til noen ting.» Nå venter vi på svaret på det andre spørsmålet. Kanskje blir det et vendepunkt for hele krigen.

Jeg er nysgjerrig på hvordan han vil sammenligne sin bok med journalistikk. «En måte å se det på er at en journalist er en som tar et fotografi», sier han. «Så kommer historikeren og lager en ramme så det er mulig å utlede en annen form for mening på grunnlag av dette øye­blikksbildet fra virkeligheten.» I motsetning til hvordan en journalist ville forholde seg til det å skrive en bok om krigen, bruker Plokhy drøye 150 sider før han kommer til hendelsene 24. februar 2022. I stedet tar han med leserne tilbake til 1991 (og enda tidligere) og løser opp i de parallelle fortellingene om postsovjetisk russisk og ukrainsk politikk – samtidig besvarer han noen sentrale spørsmål om de siste 30 årene: Hvorfor fikk demokratiet «feste» i Ukraina, men ikke i Russland? Hvorfor har Ukraina og ikke Russland en postsovjetisk historie med masseprotester? Hvordan har Ukraina til forskjellige tider reagert på presset fra Moskva på den ene siden og Nato og EU på den andre? 

Jeg forteller ham om en bokhandler jeg ­møtte i Kyiv, som fortalte at det spørsmålet hun får aller oftest fra kundene, er: «Kan du anbefale en bok som ikke er om ukrainsk lid­else?» Plokhy ler og forteller meg at ­Ukrainas første statsminister, Volodymyr Vynnytsjenko, som satt fra 1918 til 1919, sa at det var umulig å lese ukrainsk historie uten å ta bromid (som tidligere ble brukt som beroligende middel), fordi den var så «smertefull, grusom, bitter og trist». Er Ukraina dømt til å være en bufferstat, fanget mellom øst og vest, skjebnebestemt for stadig mer lidelse? «Det er ikke mulig å forandre geografien», sier Plokhy. «Man kan ikke bytte ut naboene sine. Men det er mulig å forandre seg selv, og for meg ser det ut som om det er dette som skjer nå, midt i denne krigen.» Ukraina kan med andre ord velge – og velger – ikke å være et ingenmannsland. «Når du banker på døren til Nato eller EU, og den ikke blir åpnet med det samme, har det ikke så mye å si, så lenge du er forberedt på å komme tilbake og banke én gang til», sier han. «Det var for eksempel tilfelle med Polen. Det er bare et spørsmål om tid.»

Han er på Ukrainas side, det sier han klart og uten å vike: Er det greit for en historiker? Burde en akademiker være mer upartisk? «Jeg har ingen problemer med å ta parti med det landet som forsøker å redde demokratiet sitt fra angrep fra en stadig mer autoritær og diktatorisk stat», svarer han. «Jeg har ingen problemer med å ta parti med et offer som angripes under falske forutsetninger og etter feiltolkning av historien – og historie er noe jeg forstår meg på.» 

«Ja, jeg har valgt side. Men valget er opplagt.» Han flytter på kameraet for å vise meg et av kartene han har på veggen på kontoret. Det ble laget i Italia på 1600-tallet. Over Svarte­havet er det en inskripsjon. Den kan oversettes med «et fritt Ukraina». Og så sender han meg et digert, optimistisk glis.

Intervjuet sto opprinnelig på trykk i The Guardian. Oversatt fra engelsk av Inger Sverreson Holmes.