Å leve etterpå betyr å leve med konsekvens­ene av egne og andres handlinger. Ofte omtales Det tredje rikets kapitulasjon våren 1945 som Stunde Null i tysk historie – da alt ble nullstilt og ­måtte begynne på nytt. Men dette bildet fra den kristne kronologien inneholder en grunn­leggende feilslutning. ­Ingenting begynte på nytt. I stedet måtte millioner av mennesker finne tilbake til livet i et utstrakt etterpå, som varte i minst et tiår.

Dette var en «ulvetid», som den tyske tittelen på Harald­ ­Jähners bok om perioden 1945–1955 i tysk historie slår fast. Det sto om overlevelse, ofte på bekostning av andre. Men like mye handlet det om at mennesker måtte finne tilbake til hverandre: ofre og gjerningsmenn, menn og kvinner, barn og voksne, jøder og tyskere, østeuropeere og vesteuropeere, fordrevne og stedfaste. 

I historieskrivningen er det ofte ikke plass til etterpå. Oppmerksomheten retter seg mot det som skal komme. Historien skrives framover. I tysk etterkrigshistorie er det skrevet lite om årene etter kapitulasjonen, før de to tyske statene fant sin form, politisk, demografisk og kulturelt. Det gjelder ikke minst livet til vanlige tyskere, som måtte innrette seg i ruinene, boks­tavelig talt – ruinene etter byer, men også etter familier, ekteskap, vare- og peng­eøkonomi, underholdnings­industri og nasjonale og kulturelle fellesskap. Jähners bok handler om livet i disse ruinene. 

Sommeren 1945 levde rundt 75 millioner mennesker i de fire okkuperte sonene som ­hadde vært Nazi-Tyskland. Til sammenligning har den tyske Forbundsrepublikken i dag drøyt 83 millioner innbyggere. Av disse, kan ­Jähner fortelle i kapitlet «Den store vandringen», befant over halvparten seg på et sted de ikke hørte hjemme og heller ikke ønsket å være. Ti millioner tyske soldater ble sluppet ut av krigsfangenskap i løpet av 1945–1946. Ni millioner mennesker hadde flyktet ut av byene. Mellom åtte og ti millioner var tidligere krigsfanger, hvorav sju millioner utlendinger, såkalte displaced persons. Tolv mil­lioner var fordrevne fra de østlige delene av det tyske riket. 

Den første delen av Jähners bok handler om hvordan alle disse menneskene forsøkte å overleve i et land som var bombet sønder og sammen, og der det var en akutt mangel på mat og husrom. Mange av dem hadde ­dessuten befunnet seg på hver sin side av en krig som hadde blitt ført med en ekstrem grad av kalkulert brutalitet. Nå var makt­forholdene snudd på hodet. Okkupas­jons­maktene var ikke i stand til å holde volden, drevet av sult, nød og hevntrang, i sjakk.

At denne naturtilstanden – der «mennesket er som en ulv mot mennesket», som filosofen Thomas Hobbes formulerte det – skulle gi opphav til et stabilt, framgangsrikt og velstående demokrati, og at Forbunds­republikken ­Tyskland skulle bli en ledende og stabiliserende kraft i etterkrigstidens ­Europa, er på mange måte et større «under» enn det Wirtschafts­wunder som historie­bøkene skriver om.

Jähners bok forteller historien om dette «underet» – ikke i et politisk eller økonomisk perspektiv, men som en kulturhistorie, basert på dagbøker og brevvekslinger og andre rapporter fra mennesker som var til stede.

I sentrum for boka står menneskelige begjær – etter å danse, etter å elske, etter varer og ting. På 1930-tallet hadde man danset på en vulkan, som Klaus Mann formulerte det. Etter at vulkanen hadde hatt sitt utbrudd og lagt store deler av Europa øde, var dansingen enda villere og mer intens – om den foregikk i klubber eller karnevalsopptog. Mennene som kom tilbake fra krig og fangenskap, nedbrutte og nedtynget av skyld, hadde ofte lite å tilby sine koner og barn, både av nærhet, kjærlighet og sex. Men samtidig var det for få av dem. De som faktisk var tilgjengelige, opplevde et stort utbud av interes­serte kvinner. Ifølge Jähner var dette en av de viktigste grunnene til at patriarkatet overlevde krigen, selv etter at kvinnene hadde greid seg alene i så mange år. Det kvinner, menn og barn hadde felles, var at de levde i forskjellige tilstander av illegalitet, som omfattet svarte­børshandel, men også tyveri, plyndring og togrøveri. 

I denne situasjonen sto noen fram som kulturelle lederskikkelser som tok på seg å gi form og retning til alt dette frittflytende begjæret. Blant dem som får stor plass i Jähners bok er Ivan Hirst, grunnleggeren av Volkswagen-verket i Wolfsburg og mannen som tok Hitlers idé om en «folkebil», der Käfer, bobla, inn i etterkrigs­kapitalis­men. Men også det seksuelle begjæret skulle finne sin gründer. Hun het Beate Uhse og hadde bakgrunn som testpilot. Da Den røde armé inntok Berlin, tok hun av fra flyplassen Tempelhof med sin atten måneder gamle sønn om bord, og kom seg til Flensburg i den britiske sonen. Hun slo seg opp med en seksualhygienisk pamflett, som snart skulle bli etter­fulgt av alle slags erotiske hjelpemidler og artikler, sendt ut til kundene per post – alt som kunne få fart på det forbundsrepublikanske sexlivet. 7000 rettssaker senere har firmaet nesten 500 ansatte og omsetter for 128 millioner euro i året. «Kulturbegjæret», som Jähner kaller det, fant også sine gründere, deriblant malerne Willi Baumeister og Juri Kubicek, som ble posterboys for den abstrakte vendingen i den vesttyske kunsten – delvis sponset av amerikanske kultur­agenter – som motstykke til den sosialistiske realismen som hersket i DDR. 

«Flaks!», konkluderer Jähner når han skal oppsummere hvordan alle disse begjærsstrømmene fant sin form i det forbundsrepublikanske demokratiet. Men «hvor stabilt og diskusjonsberedt det tyske demokratiet egentlig er, har ennå ikke blitt stilt på prøve i en virkelig eksistensiell krise», påpeker han. Hva som ligger i dette, kan selvfølgelig diskuteres. Men etter at førsteutgaven av Etterpå kom ut i 2019, har Forbundsrepublikken Tyskland brutt med et av sine egne sterkeste, mest varige politiske tabuer og åpnet for våpenstøtte til Ukraina i krigen mot russiske invasjonstropper. 

I én forstand markerer dette over­gangen fra etterpå til nå. Tyskland trer enda et skritt ut av etterkrigs­tidens skygge. Men samtidig er det en gjentagelse. Igjen må mennesker på europeisk jord flykte fra sine hjem. Igjen legger bombeangrep byer i ruiner. Igjen reiser menn til fronten for å kjempe, mens kvinner og barn blir igjen hjemme. Igjen må mennesker slåss for en matbit. Etter krigens brutale nå vil det før eller siden komme et nytt etterpå. Men om det finnes en demokratisk fremtid for Ukraina etter krigen, slik det fantes det for Tyskland, er det ingen forunt å vite.