Tekst: Morten Harper
Fra Ventetiden av Keum Suk Gendry-Kim.
Historien kan ikke endres, men den kan tegnes på nytt med mennesker som har blitt usynliggjort.
Sytti år etter Koreakrigen skildrer tegneserieromanen Ventetiden en familie som ble revet i stykker av krigen, og gjenforeningen som ikke kommer. Boken er inspirert av opplevelsene til serieskaperen Keum Suk Gendry-Kims egen mor, som ble atskilt fra søsteren da familien flyktet til sør. Den fiktive fortellingen er troverdig og beskrivende for situasjonen til mange familier i det delte landet.
Gendry-Kim (f. 1971) er en av Sør-Koreas fremste tegneserieskapere. Hun skildrer historiske hendelser gjennom kvinnelige hovedpersoner. Dokumentarboken Ugress handler om en ung kvinne som ble tvunget til sexslaveri for den japanske hæren under andre verdenskrig. Tegningene i sort-hvitt er realistiske og gir overbevisende tidsbilder. Samtidig er streken ekspressiv, med stiliserte skygger som er smertelig uttrykksfulle.
Ser de usynlige
Virkelighetsbaserte tegneserier er ikke noe nytt fenomen, men sjangeren er blitt mer utbredt og vital. Her finner vi mange av de siste årenes mest interessante serier, fra dokudrama og populærvitenskap til reportasjer, biografier og dagbøker.
Tegneseriene tar ofte for seg nokså ukjente hendelser og personer, eller beskriver nye sider ved det som allerede er kjent. Om det ikke var for den tegnede streken, ville hendelsene og personene vært usynlige. I flere av seriene har personkildene vanskelig for å uttrykke det de har opplevd, enten fordi hendelsene kan være en personlig påkjenning å beskrive eller på grunn av kulturelle og politiske sperrer. Gjennom både fiksjon og dokumentar omhandler tegneseriene slike traumer og minner. Mange av seriene går inn i vår nyere histories største tragedier eller samtidens skarpeste konflikter fra et originalt perspektiv.
De aller beste serieskaperne forteller ikke bare en sterk historie, de har også høye kunstneriske ambisjoner og hver sin særegne tegnestil. Selv de mest realistiske og detaljorienterte tegnerne vil imidlertid aldri gi en fotografisk gjengivelse av virkeligheten; de er åpne overfor leseren om at virkelighetsbildene er personlige.
Stradivarius av tannpirkere
Den serien som fremfor noen annen la grunnlaget for den virkelighetsbaserte vendingen, var tegneserieromanen Maus, som ble utgitt i to deler i 1986 og 1991. Amerikanske Art Spiegelman (f. 1948) ante nok at han var på sporet av noe ekstraordinært da han med enkle dyrefigurer skildret de polsk-jødiske foreldrenes opplevelser under andre verdenskrig og sitt eget problematiske forhold til faren. Likevel ante han neppe at serien skulle få den prestisjetunge Pulitzerprisen og bli en internasjonal bestselger.
Maus ble raskt og rettmessig genierklært, men serien ble også sett på som et unntak. Den ble ikke vurdert ut fra hvordan den på briljant vis bruker tegneseriens virkemidler, men hvordan den lykkes med å fortelle en relevant historie på tross av at den er en tegneserie. Spiegelman var mannen som ble sagt å ha laget en Stradivarius av tannpirkere. For andre serieskapere og forlag pekte likevel Maus fremover mot tegneseriens potensial som dokumentarsjanger, og Spiegelmans suksess ble et forbilde.
Spiegelmans dyremasker og forenklede strektegninger skaper en ny relasjon til det velkjente historiske stoffet. Metaforene og tegnestilen gir pusterom for å oppleve motivene på nytt og ta dem innover seg – som om vi ser tragedien utspille seg for første gang. Det er dette skråblikket som er Spiegelmans genistrek.
Tegneseriejournalisten
En av dem som ble inspirert av Maus, var maltesisk-amerikanske Joe Sacco (f. 1960). Etter å ha fullført studier i journalistikk slet Sacco med å finne en jobb som interesserte ham. I 1993 fant han formen med første del av det som ble den ruvende boken Palestina, basert på hans besøk i de okkuperte områdene to år tidligere. Sacco har fortalt at han intervjuet flere hundre palestinere. Med lydopptak, notater, fotografi og egne minner gjenforteller tegneserien hvordan hverdagen er og oppleves av palestinerne, samt deres historier fra tidligere, blodige sammenstøt med den israelske okkupasjonsmakten.
Sacco hadde gjort få avtaler før han dro, og serien har en umiddelbar form bygd opp rundt den nokså tilfeldige kjeden av folk han snakker med. Dette gjør Palestina til en direkte og sterk kildevandring, som fremstiller konflikten gjennom øyenvitneskildringene til mennesker som vanligvis er anonyme figurer i den storpolitiske samtidshistorien. Siden har Sacco laget flere prisbelønte bøker fra både Palestina og Balkan.
Frodig som livet
Det er mye av Maus også i selvbiografien Persepolis av iransk-franske Marjane Satrapi (f. 1969). Serien ble utgitt i fire bind fra år 2000, og Satrapi har også laget en tegnefilmversjon. Persepolis handler om hennes oppvekst i Teheran under Ayatollah Khomeinis islamske styre på 1980-tallet, ungdomsårene på skole i Østerrike og hjemkomsten til Iran som voksen.
Satrapi skildrer lekent og dramatisk sin egen opposisjon og motvillige tilpasning som ung kvinne i det iranske samfunnet. Mer allment er det en historie om menneskelige behov og omgangsformer i kollisjon med et totalitært regime. Familien har fester bak tette gardiner, og en onkel driver vinproduksjon i kjelleren. Den private livsutfoldelsen blir fordekt, og mange frykter politisk forfølgelse. Blandingen av alvor og humor gjør serien like frodig som livet den er basert på.
Det vittige og dystre lever side om side også i seriene til fransk-kanadiske Guy Delisle (f. 1966). Bøker som Pyongyang (2003) fra Nord-Korea og hovedverket Jerusalem (2011) er både personlig og politisk reiselitteratur, karikert tegnet med et særlig blikk for paradoksale og komiske detaljer. Delisle inntar rollene som forvirret turist og nysgjerrig serieskaper på jakt etter historier. De mange snedige anekdotene leder ikke bare leseren lett inn i stoffet, men tilfører fremstillingen flere nyanser. I en av sine siste bøker, Gissel (2016), forteller Delisle den utrolige historien til Christophe André, som ble kidnappet i Nord-Kaukasus der han arbeidet for Leger uten grenser.
Notater fra Ukraina
Italienske Igort (f. 1958) tar for seg personlige og nasjonale traumer i sine serier fra Ukraina og Russland. Omdreiningspunktet for De ukrainske notatbøkene er sultkatastrofen i 1932–33, holodomor, der flere millioner mennesker døde. Historien fortelles gjennom fire personers egne opplevelser, som også belyser samfunnshistorien. Lange livsløp foldes ut i fortettet form gjennom motgang og oppturer, lykke og tragedier. Igort er en stor stilist, med en strek og fargebruk som er elegant og stemningsfull.
De russiske notatbøkene omhandler Tsjetsjenia og den Putin-kritiske journalisten Anna Politkovskaja, som ble drept i 2006. Igor Tuveri, som er Igorts egentlige navn, ble født på Sardinia, men familien har russiske aner. I bøkene merker vi både en fascinasjon for stormaktens kultur og avsky for de totalitære regimene, fra Stalin til Putin.
Skyldfølelse for nazismen
I selvbiografien Heimat tar tyske Nora Krug (f. 1977) utgangspunkt i sin egen skyldfølelse for nazismen, selv om hun er født lenge etter krigen, og undersøker hva bestefaren og andre i familien gjorde under andre verdenskrig. Hun søker etter spor i fotoalbum og offentlige arkiver, og intervjuer slektninger og historikere. Ved å avdekke sannhetene om familien forsøker Krug å forsone seg med det som er hennes hjem og tilhørighet.
Selvbiografien er et overflødighetshorn av visuelle elementer og stilgrep. En håndskrevet tekst utgjør tråden i fortellingen, som i en dagbok, men Krug utbroderer med illustrasjoner, skisser, foto, avisutklipp og tegneserieruter. Krug har siden også tegnet den illustrerte utgaven av historikeren Timothy Snyders hovedverk Om tyranni.
Etterforsker egen familie
Flere tyske serieskapere behandler nazismen og nasjonal identitet i sine tegneserier. Et av de siste tilskuddene er boken Duften av furu av Bianca Schaalburg (f. 1968). I likhet med Krug inntar Schaalburg rollen som etterforsker overfor sin egen slekt. Målet er å avdekke hvor delaktig eller medskyldig den ganske alminnelige tyske familien var i naziregimets grusomheter.
Schaalburg tegner mer konvensjonelt enn Krugs collageteknikk, med en forenklet realisme, der figurenes myke former gir et troskyldig uttrykk. Den lune tegnestilen leder leseren inn i den dystre historien og skaper en interessant kontrast mellom form og innhold. Boken ble i fjor tildelt Den tyske ungdomslitteraturprisen i kategorien sakprosa.
Tegn oss til livet
Svenske Joanna Rubin Dranger (f. 1970) har en ren og enkel strek i sort-hvitt, men gjengir også fotografier og andre dokumenter for å styrke autentisiteten i familiekrøniken Husk oss til livet. Boken om jødeutryddelsen under andre verdenskrig, holocaust, ble nylig nominert til Nordisk råds litteraturpris.
Det er en tantes selvmord som gjør at serieskaperen vil undersøke og fortelle om sin egen familie, med Spiegelmans Maus som et uttalt forbilde. Mange av Drangers slektninger forsvant eller måtte flykte under holocaust. Møysommelig finner hun de dreptes navn og rekonstruerer livet deres. Ved å skildre dem gjennom sine tegninger og skrift gjenskaper Dranger personene som et felles minne i boken.