ODDMUND HAR EN PLAN

Oddmund kastet ikke bort tid etter hjem­komsten fra DDR. Rulleskienes utseende og oppbygging var memorert, og først gjaldt det å forsyne elitelandslaget for herrer. Han dro til en lokal oppfinnertype, Gundersen på Vingrom, for å tegne og forklare. Han lagde fem–seks par, ganske nøyaktige kopier av DDRs rulleski, som ble tatt med til en samling på Pellestova.

Dæven, det var noe annet enn tidligere ski med hjul! Løperne likte dem og tok imot hvert sitt par. Det rakk ikke til alle, så noen dro hjem uten. Men de ble brukt på ruglete underlag og endte på dynga når de røk. Masseproduksjon av rulleski kom altså ikke i gang i 1970.

Den begynte året etter. En stund samarbeidet Oddmund med Odd Guttulsrud, trikkefører og teknisk halvgeni i Oslo. Guttulsrud var ekspert på skibindinger, blant annet lagde han den såkalte Kloa-bindingen. Etter en forklaring om DDR-skienes grunn­prinsipper, fikk Guttulsrud tankefred og tid til å eksperimentere. De satset på å lage en bedre og lettere utgave, som samtidig var overkommelig å produsere.

På dette tidspunktet visste også fabrikkeier Ivar Odd Formo i Oslo om rulleskiene. Han foreslo et samarbeid, men Jensen følte lojalitet til trikke­føreren. Etter en tid innså Guttulsrud sin begrensning og gav opp. Og så begynte Jensen og Formo å utvikle en ny rulleskitype. Riksen ønsket en forbedret utgave av DDRs modell, men Formos ingeniør mente det ble for komplisert. Ingeniøren sverget til plastfelger og få deler for å forenkle produksjonen. En frikrans gjorde feste og fraspark mulig.

De inngikk et kompromiss. De flyttet det enkle styringshjulet foran og dobbelthjulet bak – motsatt av DDRs patent – og døpte dem «Oddmund Jensen-modellen». Skiene var bra de, smekre og styrbare i forhold til tidligere varianter i Vesten. De solgte mange par, særlig til Sverige. Til tider klarte de ikke å levere nok.

De fikk uventet reklame under orienterings­løpet «Fem-dagers» i Sverige sommeren 1971. Ivar Formo la rulleskiene i bagasjen, ett O-løp om dagen rakk ikke som trening. Ved frokostbordet før tredje etappe fleipet gutta med at det ikke nyttet å bruke rulleski i O-løp – de dugde bare på asfalt, langt unna orienterings­løpernes idylliske omgivelser. «Søren», tenkte Ivar. Han studerte etappens oppløp og planla.

Formo allierte seg med kameratene. Han løp som vanlig ut fra start, sanket poster, stemplet og lå brukbart an. Men på siste post ventet en av kompisene med skiutstyr. På tre minutter skiftet Ivar til vinterklær og festet rulleski på beina. Det humpet nedover mot innkomsten, et fire hundre meter langt jorde, der meste­parten av den nordiske O-familien ventet på kjentfolk.

Plutselig oppdaget de en innbitt langrenns­løper midt blant springende mennesker. Speakeren gjenkjente Formo, vinterens EM-vinner for junior, og jubelen steg. Ingen visste at han kun hadde gått fra siste post. Midt på oppløpet snudde Ivar seg engstelig, for liksom å speide etter konkurrenter. I mål hang han på stavene, som etter skirenn, og lot kameratene tørke svetten. Journalistene fikk høflige svar: «Det gikk bra, men jeg hadde noen punk­teringer og et par bommer underveis. Det var veldig steinete enkelte steder.» Dagens smurning? «Klister type grus og gran.» Den sensasjonelle prestasjonen resulterte i radio­intervju og kjempeoppslag i de største svenske avisene. Det begynte som en spøk, men gav god reklameeffekt.

Oddmund Jensen-modellen revolus­jon­erte langrennsløpernes trening på barmark. Fra 1971 gikk også norske løpere mer på rulleski. Gamlekara var mest skeptiske, men også Formo trivdes bedre med å løpe i skogen. Likevel gjennomførte han pliktfullt økter på asfalt for å stå rustet til sesongen og gjøre overgangen til snø mer skånsom. Rulle­skiløperen risikerte å pådra seg tekniske feil som en overførte til vinteren. Man visste at for mye trening på rulleski lett fordervet frasparket og gjorde bevegelsene trege. Det erstattet aldri ekte skigåing.

Rulleskiene førte til variasjon i treninga og muligheter til å gjennomføre flere økter. Oddvar Brå og Ivar Formo representerte en ny generasjon som i lange perioder trente to daglige økter på barmark – det passet ypperlig med rulleski om morgenen og løping om kvelden. 

FORVIRRING I DAGBØKER, MEN SÅ …

Oddmund Jensen var perfeksjonist. Etter hjemkomsten fra DDR bestemte han seg for å analysere trenings­dag­bøkene til de mannlige landslags­løperne fra 1965 til 1970. De fleste tok overfladiske notater i en 7. sans eller kladdebok. For å lage et system måtte en først finne ut hva skriveren mente. Personlige notater måtte tydes, tolkes og forklares.

Heretter var dagbøkene systematiske og oversiktlige. Oddmund innførte kurver, en farge hver for distanse­trening, styrke, langkjøring, intervall og enda mer, og satte det opp i grafiske fremstillinger. Dessuten krevde systemet en nøyere spesi­fisering av inten­siteten. Det, og fortløpende kommentarer, gjorde dagboka til et personlig verktøy. Selvsagt hendte det at pendelen slo den andre veien, slik at loggføringen nesten minnet om en mani. Noen fulgte slavisk oppsatte time­opplegg og gjennomførte økter på minuttet. Det fortelles at de hardt­satsende brødrene Lien fra Vestre Gausdal planla å løpe tre timer i blautmyra. De stampet i vann opp til leggene og sjekket tiden nøye. Ved ankomst hotellet viste uret at de kun hadde trent i 2.58 – det var grov unna­sluntring! Mens kameratene ruslet inn til dusj og lunchbord, tok de sam­vit­tighets­fulle brødrene en ekstrarunde. Etterpå spurte treneren hvor lenge økta varte. Tormod, den yngste av brødrene var i stemmeskiftet og svarte på kav gausdøl «Tri-null-tu» – 3.02, peip det.

Hva mente egentlig Schröder med at DDR lå langt fremme innen ernæring? Riksen spekulerte på det utover i 1970. Han så selv at øst-tyskerne trente mye og seriøst – de behøvde vel ikke å jukse? Men utviklingen årene forut tilsa kanskje at doping fantes også i langrenn.

Det hadde skjedd mye på kort tid. Det verserte rykter om at idrettsutøvere fra særlig øst­blokk­landene og USA brukte nye typer medika­menter for å øke prestasjonsevnen. Inntak av anabole steroider i kombinasjon med intensiv vekttrening smadret rekordene i kraftidretter og enkelte fri­idretts­øvelser. Syklistenes misbruk av amfetamin og lignende stimuli var velkjent. Sykkelsporten hadde vært gjennomsyret av doping i flere tiår. Gode bakkeklyvere satt åpenlyst og spiste amfetamin på fjelletapper. Testene var heller ikke så hyppige eller utviklet for å avsløre all slags juks.

De første dopingtestene i langrenn – urinprøver – tok man under OL i 1968. Man lette etter sentralstimulerende midler av typen amfeta­min og koffein. Senere er det dokumentert at DDRs utøvere brukte forbudte stoffer fra 1970, trolig tidligere også, men de aktive visste nødvendigvis ikke hva de fikk. De kom­munist­iske regimene i Øst-Europa gav utøverne få valg­muligheter på veien til topps. Alle fikk værsågod følge sjefenes ordre, eller slutte. Bloddoping i idretten er beskrevet for første gang i sommer-OL 1948. Kunnskapen om dette prinsippet var gammel innen medisinfaget, og bloddoping var ikke forbudt.

Noen påfallende dødsfall i sykkel­sporten gjorde norske lang­renns­løpere oppmerksom på at det faktisk fantes doping. Under en lengre flytur i slutten av 1950-årene diskuterte landslagsgutta trening. «Går det an å dope seg for å gå fortere?» nærmest fleipet en. «Ja, vet dere ikke det,» svarte idrettslege Birger Tvedt, «proff­syklistene driver mye med det.» Det hadde foregått noe muffens i norsk langrenn i tidligere år. Under NM-stafetten på Høsbjør i 1949 skjedde det åpenlyst. En av løperne sniffet inn nafta like før start for å øke hjerte­frekvensen. Konkurrentene pratet om det, og tok avstand fra den harmløse sniffingen.

I 1949 deltok Tvedt på et seminar for idretts­­leger, hvor en av foredrags­holderne pratet om «Bruk av stimulanser i idretten», særlig om koffein og amfetamin. Den annen verdenskrig satte fart i produksjon og bruk av sentral­stimulerende midler. Tvedt hørte hvordan de allierte porsjonerte ut amfetamin til soldat­ene, særlig på lange marsjer og nattflyvninger. Tyskerne ga den kjemiske varianten, methyl­amfetamin til soldatene for å gjøre dem mer utholdende. Men de nøyde seg ikke med det. Det mannlige hormonet testosteron ble isolert for første gang i 1935, og ble markedsført som salgsvare to år senere. Under den annen verdenskrig ble det sprøytet inn i sårede soldater på alliert side for å få dem hurtigere ut av sykesenga. Også tyskerne ga slike aggresjons­frem­mende tilskudd til elitetroppene.

Seminaret i 1949 gjorde Tvedt tidlig opp­merksom på bruk av stimulanser blant idretts­folk på den internasjonale arena. Norske aviser sakset fra utenlandske pressebyråer og refererte til amfetaminbruk i profesjonell sykling. Under Giro d’ Italia i 1957 så journalisten Jean Bobet at den italienske rytteren Nencini satt i et brudd og delte ut amfetamin til resten av feltet, fordi han syntes de kjørte for sakte. Men han brøt ingen regler og amfetamin var ikke forbudt. Et dødsfall under OL i Roma i 1960 sjokkerte verden. På en flat strekning ramlet den danske syklisten Knut Enemark Jensen tilsynelatende umotivert av sykkelen og døde under 100 kilometer lagtempo. Offisielt var dødsårsaken heteslag, og man spekulerte på hva som lå forut. Saken ble aldri helt oppklart, men Knut skal ha tatt både amfetamin og nikotinsyre før start.

Men bruk av stimulanser forekom nok sjeld­nere i vinteridrett. Færre land var inn­blandet i store mesterskap enn i for eksempel løping eller sykling. Det var mindre prestisje inter­nasjonalt og mindre penger involvert i langrenn. Forholdene var lenge, uten at det skal overdrives, mer uskyldige. I enkelte land, som Italia, konverterte utøvere fra sykling til langrenn. I samme slengen tok de gjerne med seg kunnskap om stimulanser.

Først i 1963 dukket emnet doping opp igjen i den norske skileiren. I prøve-OL i Innsbruck, kom Marcello de Dorigo fra Italia i mål med et stivt og rart blikk. Det var noe rart med øynene hans, var han dopet? Dorigo var en av de første løperne fra Italia som gikk virkelig fort på ski. Mannens lave hvilepuls på 28 var rekord i skimiljøet. Frankrike innførte som det første land en lov mot doping i alle idrettsgrener, 1. juni 1965. Sakte begynte man å ta dette på alvor.

Selv om det ble skumlet om doping i skimiljøet senere i tiåret, trodde ikke Oddmund Jensen i fullt alvor at langrennsløpere dopet seg, og tenkte lite på det. Men i løpet av vinteren 1970 begynte Riksen å tvile. Det hendte at resultater svingte enormt fra helg til helg, selv på prob­lem­fritt føre. Enkelte gikk dyrisk, for så å falle totalt igjennom en uke eller to senere. Det var noe som ikke stemte.

Under prøve-OL i Sapporo i 1971 sa den østtyske treneren: «Vi gjorde en feil i år og kom for sent i form, men det skal ikke gjenta seg neste år.» Igjen fikk Riksen et tvetydig tysk utsagn å tygge på. Bloddoping virker slik at formen svinger høyt opp, så flater den ut, før den synker brått og langt ned. De bloddopete blir ofte i uvanlig dårlig form etter at effekten avtar.

Fjorten dager senere beinfløy øst­tyskerne i Falun, nesten uten å svette. Men i Lahti helga etter lå de plutselig langt bak igjen, fem-milsvinner Pål Tyldum slo Grimmer med elleve minutter. Prestasjonene til DDRs verdens­stjerner varierte med et kvarter fra den ene ytter­grensen til den andre i løpet av få uker. Flere enn nordmennene stusset over en slik formkurve.

På 50-kilometeren i Holmen­kollen i 1971 virket Grimmer utilnærmelig. Føret varierte kolossalt, og på andre­runden fikk flere nordmenn beskjed om å legge på bløtere smurning for å få feste opp til Frognerseteren. De gjorde det og ble skuffet – innover i Nordmarka var det kaldere og tråere. Også Gerhard Grimmers ski glapp merkbart i glassaktige løyper. Men i stedet for å stoppe og smøre, staket han i motbakkene og tok glidende fiskebein i noen stigninger – han skøytet og var forut for sin tid. Grimmer var bjønnsterk i overkroppen og hadde et tonn av selvtillit. Konkur­rentene var heller ingen sveklinger, men sammenlignet med Grimmer virket de pinglete den dagen.

Sjelden hadde skiverdenen sett slik demon­strasjon av rå over­kropps­styrke. Øst-tyskeren vant med 6.46 minutter foran svensken Lars Arne Bölling. Kun 29 av 96 påmeldte fullførte. Det var så tynt med løpere at start nummer 1, Bjørn Arvnes, ikke så én eneste konkurrent underveis. Mot slutten lå han bortimot tjue minutter foran annenmann i sporet, Sverre Stens­heim. Kanskje var det bare Grimmers armstyrke, skøytetakene og de umulige forholdene som førte til så store utslag på den femmila. Men faktum var at bloddoping florerte, uten å være forbudt.

Da Eero Mäntyranta ble tatt for bruk av amfetamin i sesongen 1971/1972, tvilte ingen lenger på at lang­renns­sporten var infisert av doping.

På FIS-kongressen i Lahti i 1971 vedtok man også at FIS skulle ha sin egen lege, blant annet for å overvåke doping og kjønnsspørsmål. Noen av de russiske langrennsjentene var mis­ten­kelig maskuline. Rykter sa at russerne opererte ut egg­stokkene på kvinner for å gjøre dem mer mandige. Dopingtester og kjønnstester begynte omtrent samtidig i langrennssporten. Det gjorde også spredte eksperi­men­ter med fellesstart.