Landssvikoppgjøret omhandlet svært sensitive forhold som i mange tilfeller førte til en juridisk, moralsk og sosial dom som kunne vare livet ut. At oppgjøret måtte bli omstridt, var derfor uunngåelig. Umiddelbart etter krigen ble mange av de fellende dommene ansett som for milde, og flere mente dessuten at oppgjøret burde ha vært mer omfattende – til tross for at det omfattet tett innpå 100 000 nordmenn. Disse var tiltalt for alt fra tortur og drap via tysk krigstjeneste til medlemskap i Nasjonal Samling (NS) og økonomisk samarbeid med fienden. 

At det tok lang tid å få dømt de sistnevnte – såkalte krigsprofitører som man attpåtil ofte mente slapp unna med milde straffer og uten å måtte betale tilbake urettmessig profitt – ble også møtt med skarp kritikk, særlig i arbeiderpressen. Etter hvert ble også oppgjørets retts­­grunnlag og dets sosiale konsekvenser kritisert, både av tidligere NS-medlemmer og av andre. 

Likevel har ingen verken da eller senere klart å rokke ved straffe­rett­nestoren Johs. Andenæs’ konklusjon om at rettsoppgjøret «stort sett hviler på et holdbart rettslig grunnlag, og at det også ble gjennomført på en måte som vi kan være bekjent av». 

Frikjent 

Mer enn 46 000 nordmenn ble straffet med tvangsarbeid, fengsel, bøter, inndragning, ­erstatning og/eller tap av borgerlige rettigheter i lands­svik­oppgjøret. Litt under halvparten av de tiltalte, omtrent 43 000 personer, fikk saken henlagt eller avgjort ved påtaleunnlatelse. Bare et lite mindretall – noe i overkant av tusen personer – ble frikjent. 

Blant de frikjente finner vi altså politiinspektør Knut Rød i Statspolitiet (Stapo). Dette var en politistyrke som hadde til oppgave å knuse all motstand mot den nazistiske «nyordningen» av det okkuperte Norge, om nødvendig ved å sette det eksisterende norske lovverket til side eller snu det på hodet. «Det er bedre å ta en uskyldig i forvaring enn å la en skyldig rømme», skrev for eksempel Statspolitiets leder Karl A. Marthinsen. «Vår oppgave − alltid å overvåke statens sikkerhet − gir oss ikke bare rett, men også plikt til å gripe inn når vi anser det nødvendig uansett om de enkelte lovparagrafer passer eller ikke.» 

Til sammen åtte tjenestemenn i Statspolitiet, deriblant Karl A. Marthinsen, ble likvidert av den norske motstands­bevegelsen i løpet av krigsårene. Under lands­svik­oppgjøret ble dessuten ytterligere fem Stapo-menn dømt til døden og henrettet for handlinger de hadde utført i tjenesten under okkupasjonen. Knut Rød, derimot, som hadde tjenestegjort i Statspolitiet fra det ble opprettet den 1. juli 1941, og fram til han søkte avskjed sensommeren 1943, gikk fri. 

Aksjonen mot jødene 

Som avdelingsleder i Statspolitiet var Rød blant annet ansvarlig for å iverksette arrestasjonene av norske jødiske kvinner, barn og eldre i Oslo den 26. november 1942. Grytidlig denne torsdagsmorgenen sto mellom hundre og to hundre norske politimenn oppstilt i en politikaserne på Majorstua med blikket vendt mot politiinspektør Rød og avventet hans befaling. Etter krigen forklarte Rød at det egentlig var Marthinsen som skulle ha holdt parolen før aksjonen. Ettersom han ble forhindret, ble det i stedet Rød som ga mannskapene ordren om å iverksette arrestasjonene. 

Ordren fikk som kjent et katastrofalt utfall. Mindre enn ti timer etter at Knut Rød hadde gitt ordren om å gå til aksjon, la skipet DS «Donau» ut fra Utstikker 1 ved havna i Oslo med 529 jøder fra Norge om bord. Av disse kom kun ni personer tilbake. 735 av de 773 jødene som ble deportert fra Norge, ble drept i tyske konsentrasjonsleirer, de fleste av dem umiddelbart etter ankomst til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz-Birkenau i tiden desember 1942–mars 1943. 

At Knut Rød spilte en viktig rolle i denne svært alvorlige forbrytelsen, er hevet over tvil. Han benektet heller ikke å ha utført handlingene han sto tiltalt for. Til tross for dette ble han frikjent i de to rettssakene som ble ført mot ham under landssvikoppgjøret. De ble begge ført for Eidsivating lagmannsrett og ble avsluttet henholdsvis 4. februar 1946 og 9. april 1948. Den første dommen ble avsagt under dissens og ble anket til Høyesterett. Her ble frifinnelsen opphevet, også under dissens, i august 1946. Saken kom opp for Eidsivating lagmannsrett på ny, og igjen endte rettssaken med frifinnelse, denne gangen enstemmig. Påtale­myndig­heten valgte da ikke å anke, og den frifinnende dommen ble dermed rettskraftig. 

Hvordan og hvorfor var dette mulig, sett opp mot handlingene Rød sto tiltalt for og også innrømmet å ha gjort? 

En gåtefull frifinnelse? 

Det er ikke for ingenting at den oppsiktsvekkende frifinnelsen av politiinspektør Rød er blitt beskrevet som en okkupasjonshistorisk gåte. For å løse gåten er det nødvendig å se nærmere på rettsprinsippene som ble anvendt under landssvikoppgjøret. 

Til tross for at de hadde begått ulike forbryt­elser, ble både Henry Oliver Rinnan og Knut Rød tiltalt etter samme lovparagraf, straffeloven § 86, som gjorde det straffbart å «[yte] fienden bistand i raad eller daad». Den samme lovparagrafen ble anvendt i landssviksaker anlagt mot lærere, forretningsmenn, frontkjempere, husmødre, menige statspolitimenn og torturister. 

Sentralt i domstolenes vurdering sto spørsmålet om bistanden i de ulike tilfellene hadde vært rettsstridig, eller som Johs. Andenæs sa det, «i strid med den alminnelige norm for nasjonal handlemåte». Det er i rettens diskusjon av nettopp dette spørsmålet og tilhørende dilemmaer at vi kan høste ny kunnskap om hvorfor utfallet i Rød-saken ble som det ble. 

Rød ble ikke frikjent fordi hans deltakelse i aksjonene mot jødene ble ansett som lite alvorlig, eller fordi retten mente at Røds handlinger ikke utgjorde bistand til fienden. Retten fant det derimot bevist at han måtte utføre handlingene for å opprettholde fasaden i Statspolitiet. Under dekke av å tjenestegjøre som avdelingsleder hadde Rød nemlig også stått bak motstandshandlinger. Dette førte til at rettens flertall i begge rettssakene mente at bistandshandlingene ikke kunne ansees som rettsstridige. Dermed var de slik retten så det, heller ikke straffbare. 

Mindretallets dissens i den første rettssaken og riksadvokatens anke viser at spørsmålet kunne vurderes på en annen måte. Debatten i nyere tid har dessuten skapt tvil om hvor omfattende Røds motstand­s­arbeid var, og ikke minst hva det besto i. Dette er noe uklart formulert i domsutskriftene, men det kommer likevel tydelig fram at Røds motstands­­arbeid primært besto av varsling om forestående aksjoner og arrestasjoner, samt tillemping av tiltakene som ble satt i verk, så sant det var mulig. 

Slik rettens flertall så det under begge rettssakene, hadde Rød også varslet før aksjonene mot de norske jødene – som han altså selv var med på å iverksette. Rød-saken setter på den måten nærmest okkupasjonstiden på spissen med sin kompleksitet. Ikke bare tar den opp i seg flere problemstillinger knyttet til motstand og kollaborasjon og gråsoner derimellom. Gjennom summen av en enkeltpersons konkrete handlinger viser den også hva den tyske okkupasjonen og den nazistiske ideologien i ytterste konsekvens innebar. 

Det siste kan også sies om Henry Oliver Rinnan, hvis handlemåte utvilsomt bunnet i en ekte ideologisk overbevisning. Skal vi tro retten i Rød-saken, var dette imidlertid ikke tilfelle for Knut Rød. Forskjellen mellom Rinnan og Rød besto altså ikke bare i handlingene deres, men også den nasjonale holdningen de hadde utført sine handlinger med. 

Dette synet fikk avgjørende betydning for utfallet i de to lands­svik­sakene. Hvordan vi skal vurdere det i dag, er og blir svært omstridt. Like fullt er spørsmålet om «nasjonal holdning» og denne holdningens forhold til begåtte handlinger et godt utgangspunkt for videre diskusjon om lands­svik­oppgjøret og de mange moralske, juridiske og okkupasjons­historiske problem­stillingene Rød-saken reiser.