Sist Haruki Murakami besøkte Norge, var i 2010. Da bodde han i forfatterleiligheten på Litteraturhuset i Oslo en hel måned og trakk fulle hus flere kvelder. Som Murakamis forlagsredaktør var jeg så heldig å treffe ham. En dag tok vi en spasertur til Grünerløkka. Der gikk vi forbi en ung mann som satt og leste Murakamis roman Kafka på stranden. Murakami smilte reservert, før han trasket videre.

Det jeg husker best fra besøket, er imidlertid øyeblikket da Murakami knakk sammen på scenen på Litteraturhuset. Han og skuespiller Gisken Armand vekslet på å lese fra Murakamis novellesamling Blinde­pilen og den sovende kvinnen på henholdsvis japansk og norsk da Murakami plutselig gjorde en pussig grimase midt i Armands ­høytlesning. Jeg vred meg nervøst på stolen. Var han fornærmet? Armand leste ufortrødent videre – «Ser du, de eter bare ekte tertetopper»– og igjen skar Murakami en grimase. Så skjønte jeg det. Han hadde latterkrampe! Tertetopper! lo han. Ter-te-top-per!

Da jeg møter ham igjen tretten år senere, ser han ikke ut til å ha eldes det spor. Det er mulig­ens all løpingen som holder ham ung, eller kanskje er det det fiske- og grønnsaksbaserte kost­holdet? Han og kona Yoko er invitert til­ Louisiana litteraturfestival utenfor København. På veien dit har de tatt turen innom Oslo. ­Offisielle avtaler har Murakami ikke. Grunnen til at han er her, er utelukkende Edvard Munch.

Murakami fikk øynene opp for Munchs kunst sist han var i Oslo. I løpet av oppholdet besøkte han Munch-museet, som da lå på Tøyen. 

— Jeg kjente allerede til Skrik, det er veldig kjent i Japan, sier han da vi treffes hos Pax ­Forlag, som gir ut bøkene hans på norsk. Samtalen foregår på engelsk, men Ika ­Kaminka, en av Murakamis to faste oversettere, trår inni­mellom til som tolk. 

— Jeg hadde ikke sett så mange andre bilder av Munch, fortsetter han. — Det gjorde sterkt inntrykk å se de andre verkene og utviklingen hans som kunstner.

Særlig ett verk har han ikke klart å glemme. Det finnes i flere versjoner og er kjent under tittelen Melankoli. I bakgrunnen ses en strandlinje og tre skikkelser, i forgrunnen sitter en mann med hodet i hånden og ser, vel, melankolsk ut. 

— Jeg får høre at jeg ligner på ham, sier Mura­kami. — I Japan kommer folk bort og sier det til meg.

Da jeg spør ham hva han synes om sammenligningen, ler han. 

— Først tenkte jeg: Men jeg er jo ingen melan­koliker! Men nå tar jeg det som et kompliment.

— Hva med deg og Munch? spør jeg. — Finnes det noen likheter mellom dere to?

Han nikker. — Munch skildrer menneskets indre liv. Det samme gjør jeg. Det har vi felles.

Haruki og Yoko Murakami og Ika Kaminka skal på privat omvisning på Munch-museet i Bjørvika. Før de går, spør jeg Murakami om Mela­nkoli nå er hans favorittverk av Munch.

— Det vet jeg ikke, smiler han. — Men jeg kjenner en fortrolighet med det, en tilhørighet. Det er blitt en god venn.