Tekst: Karen Frøsland Nystøyl
Da forfatteren av Gruffalo-bøkene, Julia Donaldson, trengte en norsk illustratør, falt valget på Victoria Sandøy. Bildeboka Eiketreet er deres nyeste samarbeidsprosjekt.
Hver kveld, et sted i verden, når tannbørsten er lagt pent på plass, pysjen er på og dagen snart er over, henter en hånd frem en bok av forfatteren Julia Donaldson. På tusenvis av sengekanter finner Donaldsons små historier veien inn i barns ører og drømmer. Kanskje handler fortellingen om Gruffalo. Kanskje om Vemlingene, eller kanskje om heksa som tar stadig flere passasjerer med seg bakpå kosten sin. Det fins mange Donaldson-historier å velge blant.
Den nyeste fortellingen handler om et eiketre og alt det opplever i løpet av sitt tusenårige liv. Til den boka har Julia Donaldson valgt å samarbeide med den norske illustratøren Victoria Sandøy. Hun illustrerte også boka Juletreet – om reisen til det norske grantreet som hver desember lyser opp Trafalgar Square i London, en årlig takk fra Norge for britenes hjelp under andre verdenskrig.
Det er ikke så unaturlig at Donaldson ønsket seg en norsk illustratør til akkurat det prosjektet. Men en dag dumpet et nytt manus ned i e-postkassen til Victoria Sandøy.
– Manuset til Eiketreet landet ganske plutselig hos meg, forteller Sandøy. – Det er utrolig stas å få illustrere enda en bok av henne. Julia Donaldson er en forfatter jeg med glede rydder plass til.
Egentlig var det ganske tilfeldig at de to kom i kontakt. Opprinnelig ble en annen illustratør bedt om å illustrere Juletreet, men hadde ikke mulighet. Forlaget ble tipset om Sandøy, som er utdannet illustratør fra Falmouth University i Cornwall. Med god kjennskap til både britisk barnebokillustrasjon og norsk natur var det lett for Sandøy å si ja. Donaldson selv må ha vært fornøyd etter Juletreet. På hjemmesiden sin skriver hun om hvordan Sandøy «oppmerksomt og følsomt har fanget treets reise fra snøkledd skog til julepyntet by».
Ikke før var grantreet gjort, så var det eikas tur. Også det et tre med en lang reise – fra en liten, spirende nøtt til tusen år gamle røtter som velter over ende og takker for seg. Hvordan illustrerer man en tekst på rim som handler om livet til et eiketre?
– Da jeg fikk tittelen til manuset, var det første jeg gjorde å finne frem et kart over trær i Oslo. Hvor finner jeg eiketrær? Hvordan ser egentlig eika ut, hva må jeg være obs på? Jeg fant raskt ut at eika er et morsomt tre å tegne. Bladene er artige, og treet i seg selv er ganske klumpete og fint, sier Sandøy.
Kartet førte henne til Halden, Ås og Moss, steder rike på gamle eiketrær. Der gikk hun helt nær, kjente på den grove barken og så på fargespillet i den. Så bar det tilbake til tegnebrettet.
– Utfordringen var blant annet at boka skulle følge dette ene treet gjennom tusen år – og trær flytter seg jo ikke. Leseren skal kjenne igjen eiketreet og omgivelsene det står i, samtidig som det er viktig for meg å bruke ulike vinkler og ulik komposisjon gjennom boka, forteller Sandøy.
Hun synes Donaldsons poetiske tekst med jevn rytme og enderim er god å jobbe med. Sandøy jobber digitalt når hun illustrerer. Hun velger seg en fargepalett, denne gangen grønn og gyllen, og lyset er alltid et viktig moment i komposisjonen av en bok. Kanskje særlig i Eiketreet:
– Lyset gjennom bladverket, for eksempel, og lyset i naturen til forskjellige tider på dagen og året. Det jobbet jeg mye med, sier hun.
Foto: Scholastic
Eiketreet ble lansert i slutten av september i både Storbritannia og Norge. Da dro Sandøy til London og møtte Julia Donaldson for første gang. Frem til da hadde de bare møttes på Teams – pandemien hadde mye av skylden for det. Her står de utenfor Waterstones Piccadilly, som er Europas største bokhandel
Hva var mest utfordrende i arbeidet med Eiketreet?
– Åpningsbildet, altså starten på boka, var vanskeligst å løse. Den lille, spirende eikenøtta skulle få plass i et ganske stort landskap som skulle endre seg i takt med at treet vokste, men samtidig være gjenkjennelig gjennom boka. Å lande det landskapet tok tid, forteller hun.
Det gylne, gullpregede omslaget viser barn som leker i den gamle eika. De er mange, fra kjortelkledde barn på 1000-tallet til dagens barn som leker ute i regnet når treet har veltet og blitt gammelt. Sandøy beskrives som en illustratør inspirert av nordisk natur og eventyr. Som barn var hun gjerne å finne i et tre.
– Jeg likte å være ute og lekte mye blant trær. Jeg husker at jeg lagde en slags hytte blant stammene foran huset vårt. Dessverre stengte trærne for all utsikt og måtte fjernes. Det var en trist dag, sier hun.
Det er mange barn som leker i eiketreet i boka, klatrer og hopper. Tenkte du på at leken burde være snill eller ufarlig?
– Først og fremst har jeg forsøkt å formidle gleden ved å leke i treet. Jeg har ikke tegnet inn opplagt farlige situasjoner i leken, ingen barn som klatrer for høyt opp. Men selv liker jeg friksjonen som oppstår når det trygge møter det uventede.
Som når lynet slår ned i treet?
– For eksempel. Det er kanskje den illustrasjonen jeg liker best i boka. Her jobbet jeg mye med lyset, hvordan lynet kunne være skarpt og samtidig gyllent på en gang, sier hun.
Hva sier du hvis Julia Donaldson vil jobbe med deg igjen?
Sandøy smiler. Det valget er lett. – Man sier aldri nei til Julia Donaldson!