Etter en sinnrik reiserute over Storebælt og gjennom Odense, med togbytter, ferje og buss, åpenbarer det seg et Marstal som er akkurat så pittoresk som man kan forestille seg. Carsten Jensen kommer syklende ned til havna, som for anledningen er full av gamle seilskuter, i form av skoleskip, som har samlet seg i byen. Etter en kort byvandring, blant annet innom byens sjøfarts­museum, setter vi kursen opp mot Carstens hus, som ligger plassert litt lenger opp i byen. Han flyttet hit i 2019, fra et mindre hus ikke så langt unna, og sammen med kona og forfatteren Liz Jensen, bor han delvis her og i en leilighet i København.  

Nå er han her alene for å skrive ferdig sin nye roman, som han ikke vil røpe mye fra, annet enn at hovedpersonen fra Den første sten (2016) og hans avkappede, nå kunstige, hånd, er en del av plottet. Solvej Balle kommer syklende ikke lenge etter, fra sitt eget hus, som ligger kun et par hundre meter eller så litt lenger inn i samme gate. Der tilbringer hun dagene med å legge siste hånd på bind fem i sin romanserie. 

At de bor så nære hverandre var overraskende, og det blir også klart at relasjonen deres er nær, nærmest av familiær karakter. Dette er ikke første kvelden og middagen de deler sammen, og det er da heller ikke vanskelig å få en samtale i gang. 

Solvej: Vet du, lenge før vi traff hverandre anmeldte Carsten min første bok, Lyrefugl (1986), i Politiken. Det var en god anmeldelse, og jeg kan huske overskriften fra et ­avisstativ i Falster, der jeg bodde da jeg begynte å ­skrive i tenårene: «Stort brøl fra litteraturløve til ‘Stubbe­köbing-pige’». 

Carsten: Nei, er det sant ... den overskriften var i hvert fall ikke min. Det kan om ikke annet kalles lokalpatriotisme.

Solvej: Ja, jeg har det liggende et sted, ha-ha. 

Carsten: Jeg kan også huske at jeg avviste en artikkel du sendte inn til tidsskriftet Fredag, noe du senere har sagt at du var glad for? 

Fredag var et litterært magasin som eksisterte mellom 1985 og 1991, der Carsten Jensen var medredaktør de første fem årene. Magasinet var oppkalt etter en roman av Michel Tournier, en fransk forfatter som hadde skrevet en omvendt versjon av Robinson Crusoe, der Fredag var hovedperson (norsk oversettelse, Fredag, eller Gjenfødelsen, 1984). 

Solvej: Ja, det stemmer, du hadde ringt og spurt om jeg hadde en novelle eller noe annet, og jeg hadde en som jeg sendte inn. Og jeg er faktisk glad for at den ikke ble trykt, den var ikke særlig bra. Og jeg husker godt da du ringte tilbake. Vi hadde det på den tiden med å svare diverse festlige ting i fasttelefonen, så da du ringte svarte jeg «Honolulu bruks­forening», ha-ha. 

Carsten: Det kan jeg ikke huske ... Hva svarte jeg da? 

Solvej: Jeg tror du bare svarte hvordan det gikk på Honolulu eller noe i den retning, du fulgte i hvert fall opp spøken. Og så sa du hvem du var, og det ble jo litt pinlig, da. 

Jeg abonnerte på Fredag, og det falt sammen med at jeg hadde skrevet min første bok, der alle personene het Fredag, eller Freia, som var den kvinnelige hovedpersonen ... alle boende på en øde øy ... Dette hadde vært mitt liv i flere år på det tidspunkt, og så kom det et tidsskrift som het det samme, det var et litt snurrig sammentreff. 

Var det også tilfeldig at du landet her i Carsten Jensens Marstal? 

Solvej: Ja, jeg visste ikke at Carsten hadde noen forbindelse til Marstal da jeg først kom hit, så jeg ble veldig overrasket. Før dette bodde jeg og min eksmann i København, men vi hadde hatt et år på Bornholm, og før det en periode på Fanø, så tanken var å finne oss en øy. Da vi flyttet hit i 2005 hadde Carsten kjøpt seg et hus i Strand­strædet, og jeg husker at vi var der på en innflyttingsfest, og da spurte jeg ham om hva som var hans forbindelse til Ærø, og han svarte kort: «Jeg er født her.» Og det var jo på en måte legitimt, ha-ha. Da følte jeg meg litt som en nykommer. 

Carsten: Jo, men du bor jo her fast, i motsetning til meg som pendler fram og tilbake til København. Det kompenserer en hel del, og det kompenserer særlig for at du har vunnet en prestisjetung pris, ha-ha. 

Solvej: Vet du, det er ærøbeboerne over­hodet ikke imponert over ... 

Carsten: Nei, det kan du si, men det at du har ditt eget lille forlag og produserer dine bøker her ute, det inngir en stor grad av aksept i nærmiljøet. 

Solvej: Ja, da folk fant ut av dette, at jeg kjørte opp til Troels for å trykke bøkene lokalt, så betydde det helt klart noe. Utover dette var jeg bare moren til Asmus, som gikk i den lokale barnehagen og på skolen. Jeg og Troels ble svært gode venner, og nå er han dessverre død. Det var han som trykte de første tre bøkene. Nå er det hans sønn som har tatt over, og jeg skal fortsette å trykke bøkene hos ham. 

Hva er forskjellen på å jobbe her på øya versus København og byen? 

Solvej: For meg er det helt klart stillheten. For å kunne konsentrere meg om et så stort prosjekt var jeg nødt til å ha denne type ro. Informasjonsmengden i byen er simpelthen for stor, ut over det at jeg hadde en sønn som ikke var kompatibel med en trangbodd byleilighet. Det var kul umulig å få til. Men valget av Marstal var vel litt annerledes for deg, Carsten, var det ikke, det var vel helt konkret romanen? 

Carsten: Jo, det var det. Grunnen til at jeg begynte å komme hit igjen, og leide et hus som jeg senere kjøpte, skyldtes ganske enkelt romanen, Vi, de druknede. Jeg gjorde en masse kildearbeid her, og jeg kontaktet det lokale biblioteket og sa at jeg gjerne ville involvere borgerne. Fem ganger hadde vi møter på biblio­teket der jeg fortalte hvor jeg var i prosessen, og der jeg leste opp utvalgte tekster. Jeg la det fram som en byttehandel: Dere får en roman om byen deres, og jeg vil ha deres historier. Og jeg fikk en enorm respons, jeg ble invitert hjem, og andre kom med sine notater og nedtegnelser. Dette resulterte i at da boken utkom, følte hele byen at dette er vår roman, et slags et kollektivt eierskap. 

Til lanseringen var hele hovedgata i Marstal utstyrt med flagg og tettpakket med mennesker, og det var ekstremt bevegende. Denne følelsen har jeg kjent på helt siden den gang, en form for jevnbyrdighet: Du skrev en bok om oss, men du gjorde oss til en integrert del av det. 

Kunne Om utregning av romfang vært skrevet et annet sted enn her? 

Solvej: Nei, det kunne den ikke. Jeg pleier å si at uten Ærø og uten Kunst­fondet ville ikke dette roman­prosjektet vært mulig. Ikke minst var dette viktig i de de 3–4 årene da romanen tok form, før den første delen utkom, da var jeg helt avhengig av de åpne rommene her på øya, for å kunne gi plass til de menneskene som befolker romanen. Helt konkret har jeg eksempelvis strukturert de sju delene av romanen etter områder i min hage, for å ordne tankene ... Og det er også mange elementer som er hentet herfra. Det å høre en trapp som knirker om vinteren versus om sommeren, kvaliteten av de ulike lydene, uten denne muligheten til å kunne lytte ville jeg ikke kunnet gå inn i det på samme måte. 

Carsten: Tror du ikke også at din usedvanlige beslutning om å følge din egen boks produksjonsprosess gjennom alle ledd; kontakt med trykkeren, ditt eget forlag, distribusjon, alt dette, det har jo gitt deg en unik posisjon av total kontroll? 

Solvej: Jo, det er riktig, ingen har sagt til meg at dette ikke lar seg gjøre, eller at dette bør deles opp i to deler, gjøres sånn eller slik ... at omslaget ikke er kommersielt nok eller noe i den retning. Jeg liker godt å ha denne kontrollen, og jeg setter for eksempel stor pris på å bestemme papiret selv, foruten også omslaget. Jeg misliker blurbs og slike ting. Et slik bransjeblikk utenfra tror jeg ville virket destruktivt på min prosess, derfor har jeg heller ikke hatt et dansk forlag siden 2008, da jeg forlot Gyldendal. 

Når det er sagt: Var det ikke i en middag med Johannes Riis (tidligere litterære direktør i Gyldendal) og deg, Carsten, at norske Håkon Harket hadde spurt hva jeg drev med? Noe som resulterte i at jeg fikk et forlag igjen? 

Carsten: Jo, det er riktig. Du kan godt gjemme deg, men vi glemmer deg ikke, ha-ha. 

Dere lever i idylliske omgivelser her på øya, men det dere skriver vitner for begges vedkommende om en dypere krise i verden? 

Solvej: Jo, det at tiden stanser opp, er helt klart uttrykk for en krise. Dette perspektivet kommer nok fra meg, det at jeg trenger ro for å se og forstå klarere. Men jeg tror det er høyst menneskelig, det at vi trenger å stoppe opp i våre daglige rutiner for å bli oppmerksomme på at noe er i ferd med å krakelere eller gå helt galt. Det blir som å sette et mikroskop på tilværelsen og tidens krise, trolig er det mye av den samme krise­bevissthet som også finnes i Carstens forfatter­skap i dag, og dette tror jeg ganske sikkert at vi har felles, selv om vi forteller på helt forskjellige måter. 

Carsten: Det du sier om å se tingene klarere, det er jo faktisk det som er litteraturens opp­gave. Uansett hvilke midler den benytter seg av, handler det om å få oss til å se. Vi har en tendens til å ta tilværelsen for gitt, og det gjør oss av og til blinde og døve, og litteraturens oppgave er å gjøre oss seende og hørende. Enten det er en nærsynt realisme, eller om det er helt alternative og originale ideer, som din roman, der tiden går i stå, og der mennesker tvinges til å leve den samme dagen om og om igjen. Selv om ideen er enkel, kan man lese så mange ting inn i romanen din. Nettopp fordi den gjør det velkjente fremmed, åpner den nye dører til å se oss selv og den måten vi lever på. 

Solvej: Ja, jeg tror vi har bruk for litteraturen og kunsten for å forstå oss selv og våre liv. Et liv har alltid et forløp og en tids­ramme, og det er fortel­­lingen som kan strukturere tiden for oss, gjøre det mulig å begripe og holde fast i tilværelsen. Måten vi forteller på skaper sammen­henger og mening. Og det kan gjøre oss bevisste både hvilke begrensninger vi lever under, og få oss til å se andre muligheter enn de vi ellers ville ha kommet på. 

Ut over selve grunnideen, hvor mye av en roman kan man planlegge? 

Solvej: Flere av mine unge venner har spurt meg om jeg var klar over at jeg har skrevet en klimaroman ... Det var jeg overhodet ikke. For meg er det fascinerende å se hvordan en roman bruker forfatteren, at noe som bare en enkel idé eller en slags mekanikk – en dag som står stille – får meg som forfatter til å formulere noe om verden på en måte som jeg ikke har planlagt, men som fortellingen selv ber om. Som når Tara oppfatter seg selv som et stort frådende monster som spiser opp verden, og at dette setter en mulig 19. november i fare. Dette var overhodet ikke noe jeg hadde planlagt. Jeg opplever det altså nærmest omvendt, at romanen får en til å si noen ting som man nettopp ikke hadde tenkt seg, men at romanen tar det med fordi den undersøker noen basale mennes­kelige ting. Mine motiver ­eller politiske holdninger er på en måte uved­kommende i denne prosessen. Hvis du skulle skrive en roman, ­Carsten, som var politisk orientert mot en spesiell sak, ville du klart å holde din begeistring oppe? 

Carsten: Nei, da jeg skrev fra krigen i Afghan­istan, i romanen Den første sten, så handlet den om hva krigen gjør med mennesker, og ikke om hvorvidt det var en god eller dårlig krig. Hvis jeg vil si noe om en krig eller et annet politisk tema, så skriver jeg en kronikk. Jeg bruker en dag eller to på å skrive den, deretter blir den trykket i Politiken, lest av hundre tusen mennesker, kanskje blir jeg kalt inn til debatt på TV, og så har jeg nådd ut til det dobbelte. En roman tar meg fem år, og jeg aner ikke om den blir solgt og lest, så det ville vært en vanvittig prioritering. Derfor bruker jeg romanen til noe helt annet – fordi, som du sier, den åpner noen helt andre muligheter enn det en artikkel eller en kronikk gjør. 

Her er vi vel også inne på et område der dere agerer ulikt som forfattere? 

Carsten: Ja, jeg har en lang historie med mediene. Jeg begynte som TV-anmelder, jeg har skrevet kom­mentarer, jeg har laget journalistikk, jeg har skrevet reportasjer, essay, gjort intervjuer, og jeg har vært med i skarpe debatter. Dette tvinger meg til å forholde meg til den verden jeg lever i, på en måte som jeg ellers ikke ville kjent meg tilbøyelig til. 

Solvej: Her er vi nok forskjellige, ja, for jeg føler ikke at jeg trer tilbake og passer mitt eget lille rede fordi jeg ikke deltar på denne måten. Det er forskjellige måter å uttrykke seg på, ulike former for engasjement. Jeg tenderer mot å gå lenger inn i tingene enn å løpe ut med det direkte. Det er noe med den forenkling som behøves i medieverden som jeg har problemer med, det bryter med den komplek­siteten jeg alltid søker etter. Hvis jeg noen gang har overveid å skrive en artikkel, så har jeg enten latt det være eller skrevet en bok. Det er mine to muligheter. Den løpende tanke som man uttrykker i et dags­aktuelt medium, den har jeg aldri hatt. 

Carsten: Det har jeg forståelse for, mitt ­poeng er kun at dette er en måle­stokk jeg har satt for meg selv, det er ikke en dom, det finnes mange måter å forvalte et forfatter­skap på som er like­verdige. Lars Skinnebach har formulert at litteratur som ikke beskjeftiger seg med klima­­krisen ikke er verdt å bruke tid på, og det er jeg dypt uenig i. Jeg er personlig engasjert i klima­kampen i mange sammen­henger, men slike tanker er svært reduksjonis­tiske for hva litteratur er og skal være. 

Et siste spørsmål: Hva skjer her i Marstal den 18. november? 

Solvej: Eeh, jeg skal til Milano, først for å besøke en venninne, og deretter på en bokmesse ... 

Carsten: Utkommer boken da? Å, nei, det er jo datoen i din roman, beklager ... Vet du, Liz, min kone, blir bestemor til to tvillingjenter som er ventet å komme til verden i november. Hennes sønn bor i München med sin spanske kone, så det er slett ikke usannsynlig at vi er i München på det tidspunktet. 

Solvej: To nye Jensen-jenter den 18. nov­ember, det ville vært flott, det gir da håp om at verden vil bevege seg fremover ...