Tekst: Bente Klinge
Foto: Bernard Gotfryd
Joyce Carol Oates som 34-åring i 1972, få år etter at hun skrev gjennombruddsromanen de der, som hun mottok National Book Award for.
Møter med Joyce Carol Oates.
Det var kanskje den første sommeren jeg jobbet i bokbransjen, eller var det den andre? Jeg studerte litteraturvitenskap ved Blindern og hadde vært så heldig å få sommerjobb som korrekturleser på et stort forlag, med kontor på huset, nesten som et paradis for en student. Der fikk jeg mitt første møte med den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates, nærmere bestemt med hennes roman Marya, et liv, og den traff meg sterkt og heftig.
Marya, et liv (1988, oversatt av Knut Johansen) er på mange måter et konvensjonelt portrett, en dannelsesroman fra et USA som er litt annerledes enn det jeg selv kjente på den tiden: en småby i delstaten New York, et sted hvor tilværelsen på feil side av veien eller togskinnene er røff og rå og ubarmhjertig, et sted hvor de fleste blir værende, kanskje fordi de ikke våger å drømme om noe annet, men hvor noen drives av en sterk trang til å komme seg vekk. En av dem er Marya.
Natten før hun skal reise fra småbyen og begynne å studere, utsettes hun for et overgrep, men det stopper henne ikke. Kanskje snarere tvert imot. Overgrepsscenen er sterk og vond, med tung symbolikk: Det er natt, det er mørkt, vi er i skogen, og villskapen rår. Det er så en kan fornemme de tunge grantrærne og lukte industriavfallet, den fuktige mosen, desperasjonen. Overgangen til Maryas nye tilværelse og klassereise kunne ikke vært bråere.
Det er mange år siden dette nå, og jeg skriver etter hukommelsen. Marya, et liv var en tekst som festet seg, men minnet er som kjent upålitelig, så hva jeg har brakt inn i dette leseminnet i ettertid og hva som faktisk står i boka, er ikke nødvendigvis sammenfallende. Men som oversetter har jeg befattet meg med Oates flere ganger, og da har denne romanen alltid vibrert i bakgrunnen. Noen bilder er brent inn på netthinnen, men kanskje aller mest er det en atmosfære, en stemning som ikke slipper taket.
Flere år senere oversatte jeg Oates’ memoarer En enkes fortelling (2011) sammen med Tone Formo, som var Oates’ faste norske oversetter gjennom mange år. Tone besøkte meg i Pennsylvania på vei til å treffe forfatteren, som da hadde bosatt seg i Princeton i New Jersey, bare en drøy time fra der jeg bodde. Den velstående universitetsbyen Princeton er fryktelig fjern fra de furutunge skogene nord i New York, eller fra det harde bylandskapet i Detroit, hvor Oates bodde som ung, og som er så sterkt til stede i de to romanene jeg nylig har oversatt til norsk: den nyskrevne thrilleren Barnevakten og klassikeren de der, opprinnelig fra 1969, begge utgitt på Pax i år.
Det var interessant å oversette de der så tett etter Barnevakten. Barnevakten er en ny bok, men handlingen er fra syttitallet – altså ikke lenge etter tidspunktet hvor de der slutter, nemlig med opptøyene i 1967. I de der er vi tydelig plassert i byens indre, i slitne arbeiderstrøk der livet er hardt og nådeløst, men med enkelte scener og bipersoner fra de velstående områdene rundt, som setter byens hjerte i relieff. Menneskene i boka er kommet til Detroit fra andre steder, fra landsbygda, mindre byer, og de skal skape seg en tilværelse der i det kaotiske, farlige, men også spennende bylandskapet. I Barnevakten er det motsatt: Der er det den rike forstadsfruen som innleder og bærer fortellingen, men hennes beskyttede tilværelse blir stadig truet av brutale begivenheter som hun dels trekkes med i, dels bare blir et vitne til. Hun oppsøker det farlige i storbyen, tiltrekkes av det, men det har også tentakler som griper etter henne, invaderer, bemektiger seg henne. Hun har ikke kontroll.
Disse bøkene deler noen sentrale spørsmål, som dette med om man kan eie et annet menneske. «Hvem er du sin» er spørsmålet som innleder Barnevakten, og det dukker opp også i de der. Bøkene foregår som sagt i det samme geografiske området – den lurvete bykjernen og de rike forstedene i Detroit, kontrasten mellom disse. Det handler om kjønn og makt, klasse, rase, om hva man kan bli i stand til når man blir presset til ytterste. Om å gripe livet, kjempe seg til noe bedre. Personene havner ofte i en noe svimeslått tilstand, et slags delirium; det er drømmer som trekker dem ut av seg selv og legger et slør over den ofte stygge virkeligheten. Pussig nok er det også en skikkelse som heter Bernard i begge bøkene, for så vidt en bifigur, men viktig for handlingsgangen. I de der er Jules (en av hovedpersonene) sjåfør for en som heter Bernard, i Barnevakten er Bernard sjåfør, og begge Bernard-figurene blir drept. Som leser og oversetter var det fint å arbeide med disse bøkene så tett på hverandre, å se den ene utdype meningen og gi perspektiv til den andre, i et tidssprang som nesten er blitt utslettet.
Alt dette, altså, og dessuten denne brutaliteten, de ville kreftene som lurer under en lumsk overflate og plutselig kan velte opp ned på et liv, kanskje til og med gjøre ende på det. Mennesket er skjørt og sterkt på samme tid; man kan bli et offer, men også reise seg igjen. Jeg tenker på den unge Marya og ser også linjer mellom hennes historie og Oates’ egen: den spinkle jenta som forlot det skyggetunge landskapet på bygda og foretok en klassereise til den vakre, beskyttede verdenen på amerikanske universiteter, hvor kroppen fremdeles finnes, naturligvis, men hvor det er intellektet som får utfolde seg, og hvor livet blir omsatt og gitt form i skrift.
Joyce Carol Oates er ikke redd for store ord, store følelser eller store temaer. Noe megetsigende preger prosaen hennes, noe tilbakeholdt og insisterende på samme tid. Det er en utfordring ikke å ta det for langt på norsk, for vi er gjerne mer forsiktige med de store ordene. Samtidig er det kanskje dette som gjør at det inntrykket jeg som student fikk av en bok, er blitt sittende, og at de linjene som går gjennom et langt forfatterskap, også trer skarpt frem for en leser – eller en oversetter.
