Kan du gi noen eksempler på dette? 

– Ja, når man for eksempel oversetter et ordtak, må det klinge som et ordtak. Det står et i­ ­2. ­Peters brev i Bibelselskapets versjon: «Ikke før er grisen vasket, så velter den seg i søla.» Her er det brukt elleve ord for å gjengi fem ord på gresk. Det lyder ikke lenger som et ordtak; til det kreves en mer pregnant, kortfattet form. Siden det er politisk ukorrekt å markere kjønn, er Bibelselskapets oversettelse også justert ideologisk, for det dreier seg på gresk om gris i hunkjønn, og da har man valget mellom «sugge» og «purke». Siden bokstavrim gjør seg godt i ordtak, og dette skal ende «i søla», er sugge å foretrekke. Hos meg heter det: «Nyvasket sugge velter seg i søla.» Denne motviljen mot kjønn fører til at «brødre» blir «søsken» og at «sønner» blir «barn» – med mindre det i sammenhengen er spørsmål om forhud. 

Du etterlyser med andre ord en sjangerbevissthet i møte med bibelens tekster? 

 – Ja, det har ikke har vært tatt tilstrek­kelig hensyn til at en tredjedel, minst, om ikke halvparten, er poetiske tekster, med poetisk form. De har ikke enderim, men de har en rytme som må gjenskapes på norsk. Man kan ikke bare gjøre det typografisk, sette det opp med ufullstendige linjer og tro at det blir poesi av det. Ikke minst ser vi dette i salmene, de må ha en form som gjør at de kan synges, på en melodiform som kalles salmodi. 

For eksempel salme 77, der er det et vers som hos meg lyder: «Du førte ditt folk som en hjord / ved Moses og Arons hånd». I Bibelselskapets versjon heter det: «Ved hånden til Moses og Aron / førte du ditt folk som en flokk med sauer.» Her blir det for mange trykklette stavelser. Salmenes bok er skrevet for å synges, og har vært sunget i klostrene på latin og gresk helt siden oldkirkens dager, og den dag i dag synger vi Davids salmer. Og hvis du sitter der med en tekst som ikke kan synges, en prosa uten rytme, er det etter min mening en mislykket oversettelse. 

Vi har snakket om de hebraiske tekstene, hva med de greske tekstene i Det nye testamente?

– Ja, språkene er svært ulike, like forskjellig som norsk og arabisk. Gresken i Det nye testamente ble benyttet i hele den verden som Aleksander den store hadde erobret. Det er et litt forenklet klassisk gresk, og var det språket man kom seg frem med i hele den østlige delen av Romerriket. Det fungerte omtrent som engelsk i dag. Til og med fornemme romere snakket gresk. Men alle forfatterne av det nye testamente var jøder, bortsett fra Lukas, som var greker, og skriver den beste gresken. Men også han er preget av den hebraiske billedbruken, som ble med inn i Septuaginta, den greske oversettelsen av den jødiske Bibelen fra det 3. århundre før Kristus. Når Lukas i juleevangeliet skriver «i de dager», og ikke «på den tid», som det normalt heter på gresk, er dette grunnen. Disse hebraismene var med i alle oversettelsene fra gammelt av, men ble luket ut da amerikansk lingvistikk på 1960-tallet gikk inn for en mer idiomatisk oversettelse. 

Noen justeringer må vel gjøres for at det skal fungere for en norsk leser i dag? 

 – Ja, man må tenke på sam­men­hengen, at teks­ten også skal brukes i en offentlig og guds­tjenes­telig ramme. For eksempel når David skal erobre en landsby, så sier han i min oversettelse at det ikke skal være «et mannfolk» igjen i byen, selv om det i teksten står «veggpisser», et hebraisk kraftuttrykk for «mann». Noen vil nok synes det er pinlig å lese et slikt ord høyt, så jeg har satt det i fotnotene. 

Hva har vært det morsomste i arbeidet med ­denne oversettelsen? 

– Jeg har en ordning med min datamaskin, der jeg har en liten skjerm jeg skriver på, og så har jeg en stor skjerm rett bak den som jeg kan se på uten briller. Da kan jeg løfte blikket, sitte og se ut i luften, i en viktig poetisk stund der jeg kan kjenne etter om det holder poetisk. Da tar jeg inn teksten som om det var jeg som hadde laget den. Det er både morsomt og meningsfullt å gjenfinne det som er sagt på et annet språk, på ditt eget. 

Jeg må samtidig få tilføye at ingen bibel­oversetter arbeider helt alene. Han er med i et lagarbeid som strekker seg over århundrer. Jeg har under arbeidet hatt bibler på femten språk til rådighet, og i denne bransjen er det ikke noe som heter plagiat. Luthers Bibel ble for eksempel til i nært samarbeid med Hieronymus’ oversettelse til latin fra slutten av 300-tallet. 

Det har også vært en stor glede å samarbeide med så vel «tekstvasker» Morten Nymoen som med formgiver Rune Døli. Sistnevnte har samarbeidet med Stefan Ellmer (The Pyte ­Foundry), som en del av et forsknings­prosjekt, om en egen skrifttype til denne utgaven. De har tegnet en egen font spesial­tilpasset for det norske skrift­språket. Helt fantastisk. 

Hvordan ser du for deg mottagelsen? 

– Jeg tror mottakelsen vil bli delt. Mange vil si at her er det masse setninger som er helt like utgaven fra 2011, men det er jo ikke poenget. 2011-utgaven har beveget seg i retning av det konkordante, og hvis du oversetter ord for ord, blir det likt. Men hos meg er alle setninger oversatt konkordant, slik at det Bibelselskapet har gjemt bort i en menings­oversettelse, kommer hos meg slik det egentlig står. 

Jeg skriver også på riksmål, og det vil sikkert noen reagere på. Etter mine begreper harmonerer dette mye mer med tekster som er opp til tre tusen år gamle, de får den historiske patinaen til å tre bedre frem. Og her må jeg få minne om Arnulf Øverland, som på 1950-tallet hisset seg opp over den nye «ungdoms­oversettelsen», der Herren ikke lenger var «oppstanden» – han var «stått opp» – noe som selv for ateisten Øverland var en utålelig guds­bes­pot­telse. 

Pater Pollestad ler godt, og peker i retning av portrettet av Øverland, som kikker ned på oss fra veggen, idet vi beveger oss gjennom Theater­cafeen og ut i augustkvelden.