Det sies at alle husker hvor de var da Kennedy ble skutt. Eller da Oddvar Brå brakk staven. Selv husker jeg 13. mars 2006. Jeg var hjemme i Askim for å passe huset til foreldrene mine, som besøkte venner i Spania. Om kvelden slo jeg på Dagsrevyen. Jeg kom midt inn i en direkte nyhetssending fra nabobyen Mysen. 

Noen hadde skutt ned en fyr på åpen gate. Han var på vei ut fra tingretten da det skjedde. Det var en regelrett henrettelse, sa reporterne. I reneste mafiastil. 

Journalist Rune Fredriksen rapporterte fra den snødekte parkeringsplassen utenfor tingretten. Bak ham syntes røde og hvite politibånd, en parkert bil og høye brøytekanter, som ble opplyst av flakkende blålys. 

«Det er et faktum at den avdøde og et visst miljø i Askim har hatt en ganske kraftig feide gående ganske lenge. Den avdøde er altså tidligere draps­dømt og har også tidligere nesten blitt tatt livet av… Etter det vi har hatt fått høre, er siktede dørvakt på denne Station pub i Askim og har også vært med i denne feiden som har pågått over ganske lang tid.» 

Station Pub lå på Mysen, ikke i Askim. Omtrent 100 meter fra der Fredriksen stod. Det var ikke den siste, og langt fra den største, feilen i medie­dek­ningen av saken. 

Jeg hadde flyttet til Oslo flere år tidligere, og hva som skjedde i Indre Østfold, interesserte meg bare sånn passe. Dette var likevel noe utenom det vanlige. Moren min kom dessuten fra Eidsberg kommune, der drapet hadde funnet sted. Så jeg ringte foreldrene mine i Spania. 

Siden fikk jeg vite at drapsofferet het Lennart Faugli. Drapsmannen het Jan Ivar Ringstad. Vi var omtrent jevn­gamle, men jeg kjente dem ikke. Etter noen dager med store over­skrifter forsvant saken fra mediene. Den dukket opp igjen da Ringstad ble stilt for retten. Så ble det stille. Unntatt et og annet medie­oppslag om at lokal­befol­kningen i Indre Østfold fortsatt havnet i slagsmål på grunn av den gamle drapssaken. 

Mange år senere satt jeg innesnødd på en bondegård i Vesterålen. Jeg jobbet som krimreporter i lokalavisen, men det var pandemi, hjemmekontor og den verste vinteren på 60 år. Og jeg bodde et par mil fra nærmeste tett­bebyg­gelse, så jeg hadde mye tid for meg selv. 

På den tiden frilanset jeg også for Vi menn og var på jakt etter passende stoff. Da kom jeg til å tenke på den gamle drapssaken fra hjemdistriktet mitt. Jeg hadde flere ganger vurdert å skrive om drapet. Den riktige anled­ningen hadde aldri budt seg, men kanskje tiden var inne nå? Saken inneholdt både dop, drap og MC-gjenger og var perfekt for Vi menn. 

Jeg begynte å lese meg opp. Ganske snart fikk jeg følelsen av at avis­artiklene fra den gang bare fortalte deler av sannheten. Det var stort sett drapsmannens historie som ble fortalt. Som om han var det egentlige offeret. 

Etter hvert skjønte jeg at dette var for stort og komplekst for én artikkel. Det kunne og burde bli en bok. 

– Lennart var jo klin gæren, sier Halvard, en gammel kjenning, på Askimtorget kjøp­esenter. Jeg har nevnt at jeg planlegger å skrive om han noen kalte «Indre Østfolds farligste mann». 

Jeg forteller at jeg har lest et intervju med kjæresten til Lennart. Det stod på trykk i Dagbladet dagen etter drapet. Hun fortalte at Lennart planla å flytte fra det kriminelle narkomiljøet i Indre Østfold, stifte familie og begynne et nytt liv. Halvard er ikke overbevist: 

– Det sier jo alle junkier. 

Før jeg begynner å skrive, vil jeg høre hva folk i distriktet mener om drapet. Og om de fortsatt husker det. Kai og jeg gikk i samme klasse på barne­skolen. Jeg møter ham mens han jobber med kantklipper på en gangsti. 

– Ringstad hadde ikke noe valg, mener Kai. Det var ham eller Lennart. 

Det samme skrev avisene. Forsiden fra VG 14. mars 2006 henger på oppslags­tavlen min: «– Det er HAN eller MEG.» 

Overskriften dekker mesteparten av for­siden. Først helt nederst på siden vier avisen en setning til drapsofferet. Det ­samme gjelder de fleste aviser jeg har lest. Drapsmannen Jan Ivar Ringstad hadde ikke noe valg. 

Noen dager senere kommer jeg i prat med ­Robert på Kiwi i Askim. Han jobber på et me­k­­a­­­nisk verksted. Blant kollegene er en ung mann. Han var knapt nok født da Lennart ble drept. Likevel er vel Lennart et slags forbilde for ­tenåringen, sier Robert. Ryktet om Lennart lever fortsatt i distriktet. For noen er han en bad guy, en antihelt. 

Jørgen, som jobber på Askimtorget kjøpesenter, kommer fra Slitu. En grend mellom Askim og Mysen. Jeg bor der mens jeg jobber med boken. Det er også stedet der Lennart skjøt og drepte en småbarnsmor mens han var i amfetaminpsykose. Akkurat som Lennart var småbarnsmoren del av det tunge rusmiljøet i Indre Østfold. 

Jørgen syns ikke Lennart var noe stort tap for menneskeheten. Men han kjenner søsteren hans: 

– Ring til Mariann! Hun har sikkert mye på hjertet og er ikke lei av å prate. 

Jeg drar også innom redaksjonen i Rakkestad avis. Lokalavisen i bygda der Lennart vokste opp. Jeg forteller om bokprosjektet. Redaktøren og den ene journalisten ser på hverandre. 

– Søsteren til Lennart ringte her om dagen og kjeftet på oss. 

Mariann mente avisen hadde skrevet noe feil og urettferdig om ungdom­mer hun kjente. Det hadde vekket vonde minner om hvordan mediene hadde behandlet broren hennes, fortalte Mariann. 

Mariann virker som det riktige stedet å begynne. Så langt har jeg hoved­sakelig møtt folk som synes Jan Ivar Ringstad gjorde lokalsamfunnet en tjeneste da han drepte Lennart. Samtidig som de innrømmer at de ikke kjente ham. Men de hadde hørt om Lennart. Og lest det som stod i avisene. 

Det er på tide å snakke med noen av dem som stod Lennart nærmest. Og som kanskje sitter med en helt annen historie enn den som ble fortalt den gangen. Hvis Mariann vil snakke med meg. 

Jeg har møtt og intervjuet mange mennesker på begge sider av loven. Denne gangen er jeg nervøs. Mye avhenger av denne samtalen. Hvis familien sier nei, blir det vanskelig å fortelle historien jeg har brent inne med så lenge. 7. januar 2021 trekker jeg pusten dypt, tar opp telefonen og ringer søsteren til Indre Østfolds farligste mann. 

Jeg får svareren og legger igjen beskjed om hva det gjelder: Jeg har lyst til å skrive en bok om drapet på broren hennes. Kan hun og ­familien tenke seg å hjelpe meg med det? Noen minutter senere ringer det tilbake. Det er ­Mariann. Det første hun sier er: 

– Jeg vil veldig gjerne hjelpe deg. Vi har håpet i 15 år på at noen skulle fortelle denne historien.

Enkelte av navnene i artikkelen er endret etter de omtaltes ønske.