Tekst: Terje Nordby
Foto: Johannes Nordby
Utdrag fra Terje Nordbys nye bok Myter og merkedager.
«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.» Slik begynner menneskerettighetserklæringen. De forente nasjoners menneskerettighetsdag har blitt avholdt årlig 10 desember siden 1950, da dagen markerte tiårsjubileet for FNs verdenserklæring om menneskerettighetene. FN bruker dagen til å sette fokus på menneskenes ulike rettigheter, og brudd på disse rettighetene. Erklæringen ble undertegnet av 48 land, 8 land avsto fra å skrive under. Sovjetunionen var imot avsnittene som forhindret land i å krenke sivile og politiske rettigheter. Saudi-Arabia ville ikke godta artiklene med erklæringen om like ekteskapsrettigheter og om religionsfrihet og apartheid-regimet i Sør-Afrika avsto fordi deres ideologi og politikk nettopp bygger på at menneskene ikke er født med samme menneskeverd. Erklæringen har kommet ut på mer enn 360 språk. Den norske avdelingen i Amnesty International ble stiftet på FNs menneskerettighetsdag i 1964.
Erklæringen ble vedtatt i kjølvannet av den grusomste krigen i verdenshistorien. Allerede i utgangspunktet er det altså implisert at ivaretakelse av menneskerettigheter og bevaring av fred henger sammen. Derfor passer det bra at Nobels Fredspris tilfeldigvis også deles ut denne dagen, 10. desember 1896 er Alfred Nobels dødsdag.
Alfred Bernhard Nobel ble født i Stockholm i 1833. Faren var oppfinner, men hadde motgang, det var kaldt og knapphet på mat, difteri og kikhoste herjet. Faren forsøkte å finne opp nye typer landminer til bruk i krig. Russerne var interessert. Alfred begynte på en skole for fattige barn og fikk juling hver dag. I tillegg arbeidet han hardt for å bidra til å hjelpe familien ut av fattigdommen. Faren lyktes med miner til russerne, og da Alfred var ni, flyttet de til St. Petersburg. Gutten fikk gode privatlærere, men gikk aldri på noen høyere skole. Men han arvet oppfinnerånden. Som tenåring mikset han kjemi på farens verksted. Nitroglyserin var et kraftigere sprengstoff enn krutt, men hvordan skulle man få det til å tenne? Alfred fant opp fenghetten. Han foretok prøvesprengninger under vann. Problemet var sikkerheten. I 1866 lot han nitroglyserin bli sugd opp av porøs kiseljord. Etter vellykkede eksperimenter i tyske gruver kalte han dette Nobels sikkerhetskrutt eller dynamitt (gresk: dynamis=kraft). Straks ble dynamitten tatt i bruk i Hellas, i New York og til sprengning av Gotthardbanens tunneler i Sveits.
Foto: Neptuul / Creative Commons
Nobels fredsenter.
Alfred Nobel fikk ingen barn. Fra Paris flyttet han til San Remo i Italia, der han døde som en av Europas rikeste menn. 2. januar ble testamentet offentliggjort. Slektningene skulle få en million kroner, resten av kapitalen skulle utgjøre et fond. Rentene skulle «årligen utdelas som prisbelöning åt dem, som under det förlupne året hafva gjort menskligheten den största nytta», mer konkret de som hadde gjort de viktigste oppdagelser innen fysikk, kjemi og medisin. Den fjerde var litteraturprisen, mens den siste skulle tilfalle «den som har värkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser», og deles ut av fem personer valgt av Norges storting. Vi var i union, og Nobel mente at nordmenn var fredsommelige, og at Norge ikke hadde vært noen imperialistisk krigernasjon. Nobelprisen er blitt en formidabel faktor, en virkningsfull, global institusjon.
Det fins ingen myter om global nestekjærlighet, for først i nyere tid forholder vi oss til hele kloden. Det trengs en ny myte som uttrykker at inne i kapitalistens hjerte bor en generøsitet, at verdens rikeste mann er klok og snill. Fortellingen om fattiggutten som fant opp dynamitten og ga formuen sin til kunsten og kulturen og dermed for alltid skal bli husket, er en slik myte.